Det er på tide å oppsummere hvordan det faktisk har gått å fortelle omverdenen at jeg veldig gjerne vil være mann. Jeg skal ikke teoretisere noe rundt begrepet "komme ut", selv om jeg har lyst. Det får være til en annen gang.

Steg 1: Internett
I mange år hadde jeg et mannlig alter ego på nett, og det var også via internett at jeg først turde å sette ord på at jeg ville være mann. Fordelen med internett er at man kan være så anonym som man ønsker. Selv følte jeg det vanskeligere og vanskeligere å finne balansen mellom å opprette vennskap og å forbli anonym. Mange har dessuten lettere for å si det de mener når de er relativt anonyme og i alle fall ikke ser den andre personen i øynene. Dette gjelder spesielt negative reaksjoner, men selv på nettet opplevde jeg veldig få av dem.

Steg 2: Gamle venner og nye venner
Ganske snart tok jeg steget ut i den virkelige verden, der de fleste er mye mer forsiktig med hva de sier, men der risikoen også er større. Etter råd fra psykologen begynte jeg å gjøre mitt beste for å framstå som mann. Jeg innbilte meg at det bare var et spørsmål om kroppsspråk og klesstil, men så enkelt var det ikke.

Blant mine beste venner var det bare støtte og forståelse å finne. De begynte å bruke det nye navnet mitt og tilpasse seg med det samme. Det betydde utrolig mye!

Samtidig åpna jeg døra til en ny verden: Den skeive. Endelig følte jeg at jeg kunne bevege meg inn blant ikke-heteroene med en viss rett. Jeg følte meg umiddelbart hjemme og ble generelt godt mottatt. Her fikk jeg nye venner som utvida min horisont, og det var gjensidig.

Steg 3: Familie, endelig navneendring og jobb
Jeg grua meg fryktelig til å si det til foreldrene mine. Jeg forestilte meg alle de verste scenarioer, samtidig som jeg egentlig ikke trodde på dem. Da jeg til slutt fikk fortalt det pr. brev kom det som et sjokk på dem. Likevel har de hele tida holdt fast ved at det er mitt liv og jeg som vet best. Selv om de ikke kjente meg godt nok til å forutsi at dattra deres vil være sønnen deres, kjente de meg godt nok til å vite at jeg er sta og bare lytter til råd jeg trenger. De har oppdratt meg til å bli selvstendig og sterk.Foreldrene mine fortalte nyheten videre til dem de syntes det angikk i familien, noe jeg var godt fornøyd med.

Da jeg kom hjem til Tromsø søkte jeg ganske snart navneendring og endelig stod det svart på hvitt at jeg heter Tarald. Det var nesten en liten nedtur at det ikke ble spilt noen fanfarer idet jeg åpna brevet, ingen horder stimla sammen for å gratulere meg. Så begynte arbeidet med å informere alle mulige instanser om navneskiftet; en kjedelig jobb.

I denne perioden skaffa jeg meg også en slags jobb og ble plutselig nødt til å forholde meg til 15-åringer som spurte om jeg var mann eller dame og kollegaer som innrømte at de ikke var sikker på hva jeg var. Nå da jeg hadde et mannlig navn hadde jeg trodd at ingen lenger ville ta meg for å være kvinne, men så enkelt var det ikke. Noen trodde jeg het Taran, andre trodde Tarald var et jentenavn (det er tross alt ikke så vanlig) og noen ble til levende spørsmålstegn når jeg presenterte meg. Likevel steg andelen mennesker som så meg som mann, og jeg hadde ikke noe stort problem med å ha et androgynt utseende, så lenge det bare ville være forbigående.Hver gang noen så meg som ikke-kvinne tok jeg det som et kompliment.

Steg 4: Ut i offentligheten
Nesten fra begynnelsen ante det meg at jeg ville "stå fram" for å gi transkjønna et litt mer nyansert ansikt utad. Dette er noe jeg brenner for og jeg har ingenting imot å snakke i forsamlinger. Likevel kom forespørselen fra Bladet Tromsø (oktober 2006) om jeg ville stille til intervju ganske overraskende. Jeg veide for og mot og landa på for. Det som veide tyngst var at jeg ville slippe å gjenta meg selv så ofte, kanskje slippe spørsmålene om jeg var mann eller dame (som jeg nå var begynt å gå lei av), få informert folk jeg ennå ikke hadde klart å informere og dessuten drive litt folkeopplysning.

Torsdag 5. oktober skreik derfor overskrifta "Skifter kjønn" mot byens befolkning fra "Tromsø"s forside. Jeg konstaterte at det neimen ikke kunne skje noe særlig i denne byen når jeg var blitt førsteside. Det var en spesiell dag og tankene streifa urbefolkninger som tror at fotografiapparatet kan stjele et menneskes sjel. For en gangs skyld var jeg ganske fornøyd med bildene. Inne i avisa var overskrifta "Heterofil kvinne blir homofil mann" over to sider. Artikkelen var opplysende.

Umiddelbart strømma det på med positive reaksjoner. Oftest fikk jeg høre at jeg var tøff eller modig. En sa jeg framstod sympatisk, og det var jo hyggelig. Selv klarte jeg ikke å lese artikkelen slik andre så den, men stolte på de tilbakemeldingene jeg fikk.

Samme dag ble jeg oppringt av VG: De ville bruke saken, men ville gjerne ha et eget intervju. Da hadde jeg allerede fått nok oppmerksomhet for flere år framover. Det virka også betydelig skumlere å skulle stå fram i ei landsdekkende tabloidavis. Derfor sa jeg nei, men henviste til bloggen min. Sånn gikk det til at man 6. oktober kunne lese "Mamma blir mann" over to sider i VG. På veien sørover hadde det sneket seg inn et par faktiske feil, men ellers var også dette en bra artikkel syntes jeg. Her var ikke vinklinga på seksuell orientering, men på at jeg er forelder.

Jeg trakk et lettelsens sukk da det roa seg. Selv om jeg ikke hadde noen følelse av at folk glodde mer enn vanlig, var bevisstheten om at alle visste slitsom. Kanskje var det for tidlig å gå ut på den måten, men tilværelsen etterpå ble mer avslappa. Jeg bestemte meg for at det skulle bli lenge til jeg lot offentlighetens lys stoppe ved meg. Så da Se&Hør ringte sa jeg klart nei, og Cupido bad jeg om å kontakte meg igjen om et år. Så får vi se hva som skjer videre.

Oppsummering
Det har gått fort. Under ett år har gått fra jeg første gang turde å si at jeg ønsker å være mann. Kroppen min er som den var for et år siden, det meste annet er det ikke. For ett år siden var jeg dypt deprimert, grunnleggende usikker, ute av stand til å gjøre særlig mye mer enn å tenke de samme tankene om og om igjen. I dag har jeg massevis av håp for framtida, venner jeg stoler på, en selvtillit og tro på meg selv som jeg ikke trodde var mulig. Jeg skal ikke påstå at alt er rosenrødt. Det hender jeg bekymrer meg over at jeg ikke er "godkjent" mann ennå, hvilke fordommer dattra mi vil møte og mye mer. Men dette er en "komme ut"-fortelling og må slutte her. Jeg har hatt mange interessante samtaler og diskusjoner, møtt folk jeg ellers aldri ville møtt, fått nye venner og begynner endelig å føle meg hel. Så langt har jeg blitt overraska over hvor positive og åpne folk er. Og tilsvarende positivt overraska over at de som ikke er så positive stort sett har vett til å holde kjeft overfor meg.

Takk for all støtte så langt!

Au revoir!