|
Levert som ex.phil-oppgave høsten -97 Innholdsliste Innledning Hva er et objekt? Mannen som objekt/desentrert subjekt i litteraturen - Novellen Ellen - Teksten Humanitær hjelp Mannen som objekt/desentrert subjekt i poptekster - Ei tid for alt Avslutning Kilder Innledning Gjennom århundrer, ja, kanskje årtusener, har det vært vanlig her i vesten å betrakte kvinnen som "den andre", den svake og som seksualobjekt i et hvert forhold kjønnene i mellom. Dette har resultert i det vi i dag kaller tradisjonelle kjønnsroller. Disse gjenspeiles også i litteraturen for eksempel i Camilla Colletts Amtmandens Døttre og i Knut H. Grønnvolls Naken. Naken kom ut i år på eget forlag og handler for det meste om den mannlige hovedpersonens kvinner. Forfatteren gir et glimrende eksempel på at mange menn fremdeles oppfatter kvinnen som en gjenstand og et middel til personlig nytelse gjennom sin beskrivelse av kvinnene i boka. For hovedpersonen er de bare fine bryst og flate mager som gir ham prestisje og nytelse. Gjennom lesing av norsk samtidslitteratur skrevet av kvinner ante jeg en endring i synet på kvinnen. Der kvinner tidligere ble presentert som ofre for et mannsdominert samfunn, syntes jeg å se en handlekraftig skikkelse jeg bedre kunne identifisere meg med. Det samme gjorde seg gjeldende i forhold til blant annet poptekster, som jeg definerer som litteratur. Kvinner har i stor grad overtatt mennenes roller i arbeidslivet. Dette gjenspeiles i litteraturen. Mange jenter ser også ut til å ha overtatt menns objektiverig av det motsatte kjønn. I denne oppgaven villle jeg finne ut om mitt førsteinntrykk stemte: Finner vi kvinnelige hovedpersoner i litteratur og låttekster som betrakter mannen som et objekt? For å avgrense oppgaven vil jeg gå inn på tre eksempler: Line Baugstøs novelle Ellen fra samlingen Tilnærmelser, Cindy Haugs dikt Humanitær hjelp fra tekstsamlingen Skumlepper og Kari Bremnes' sangtekst Ei tid for alt fra plata Månestein. Med objekt menes her den passive person som "utsettes" for andre personers handlinger. Av dette avledes verbformen objektivering: Å pasifisere personer gjennom handlinger og betrakte dem som gjenstander. I den nærmere drøftelsen av begrepet objekt henvises til Simone de Beauvoir og Camille Paglia. Hva er et objekt? Ut fra den grunnleggende definisjonen av objektet som en absolutt passiv person kan man spørre om det finnes absolutt passive personer. Er ikke også rollen som passiv av natur et valg? Det virker som om også Simone de Beauvoir ville bifalt en slik tankegang et stykke på vei. Ikke noe levende menneske synes i stand til å opptre absolutt passivt. Det er her snakk om grader av aktivitet, men for enkelhets skyld forenkles det hele til passiv og aktiv. Finnes det i det hele tatt et absolutt objekt? Mange feminister bruker heller begrepet det desentrerte subjekt. Dette innebærer et subjekt (handlende part) som har en lite sentral rolle. Begrepet synes derfor å være mer nyansert, i og med at det indikerer en viss grad av aktivitet. Simone de Beauvoir bruker også begrepet "den andre" som synonym for objekt. Hun mener at det kvinnelige blir definert negativt, som noe avvikende fra en mannlig fasit. "Det andet" blir oppfattet som uvesentlig i følge Beauvoir. Uvesentlig vil si uviktig, ute av fokus. Så kommer spørsmålet; har mannen noen gang sett på kvinnen som uvesentlig? Det er dokumentert at kvinnen tidligere ble sett på som uvesentlig både som sosialt vesen og som åndsvesen. Målet for den tidlige kvinnekampen var nettopp respekt for kvinnen på disse områdene. Camilla Collett skrev i Amtmandens Døttre om kvinner uten mulighet til å styre sitt eget liv innenfor de rådende konvensjoner. Hovedpersonen Sophie møter et samfunn der kvinner ikke tas alvorlig og der deres lykke hindres av samfunnsnormene. I dag deltar kvinner nesten på lik linje med menn både i det sosiale liv og i åndslivet, riktignok med sjeldne unntak som striden om kvinnelige prester. Har kvinnen noen gang blitt sett på som uvesentlig som kjønnsvesen? Riktignok har teorier om mannen som den viktigste parten i forplantningsprosessen vært dominerende, for eksempel hos Aristoteles, men helt uvesentlig og nesten unødvendig har kvinnen aldri vært. Aristoteles mente at kvinnen bare var grobunn for livet, mens mannen "plantet" livet i henne. Av dette kan man kanskje slutte at kvinnefrigjøringen burde begynt med å gjøre mannen bevisst på sitt behov for kvinnen også på andre områder? Å nærmest bannlyse det kroppslige og seksualiteten, slik en del feminister gjør, virker i alle fall bakvendt slik Camille Paglia ser det. Vi ser at Beauvoirs definisjon av objektet som det uvesentlige ikke er aktuelt anvendt på vårt samfunn i dag. Derimot kan vi sette opp en del kriterier som må oppfylles for å kunne bruke begrepet objekt/desentrert subjekt om en person: 1. Personen blir behandlet som en gjenstand / et dyr. 2. Personens kunnskaper om emner som vitenskap, politikk og litteratur ansees derfor som uvesentlig. 3. Personen avgrenses altså til kropp. 4. Personen brukes som et middel for å nå et mål. 5. Det må altså finnes et subjekt som betrakter mannen som objekt/desentrert subjekt.
Mannen som objekt/desentrert subjekt i litteraturen Ellen I novellen Ellen fra samlingen Tilnærmelser bruker hovedpersonen Ellen en mann som middel for å bli kjørt hjem etter en lørdagskveld på byen. Novellens handling begynner på et utested der Ellen er sammen med en venninne. Mens Ellen speider etter en mann som tydeligvis ikke er der, finner venninnen seg en pen fyr. Til slutt bestemmer Ellen seg for å dra hjem. Baugstø skriver at hun føler seg "Plutselig kvalm ved tanken på veien hjem alene". Det er da hun går bort til den enslige mannen i bilen. Til å begynne med er han avvisende og nekter å kjøre henne hjem, men da hun foreslår et samleie som "betaling" ombestemmer han seg. På veien legger Ellen opp betingelsene: De skal gå rett på sak, han må gå umiddelbart etterpå, ingen spørsmål og de skal aldri sees igjen. Det eneste vi får vite om ham er at Ellen synes "Han er litt tykk, og ser ganske snill ut." Hovedpersonen Ellen ser ut til å ha et bevisst forhold til seg selv som seksualobjekt i menns øyne. Som hun kommenterer (store deler av teksten er tankereferat): "Forskjellen er bare at ei jente aldri ville latt seg overtale så lett". Dersom hendelsen bare er å betrakte som betaling for en tjeneste, kan man neppe beskylde hovedpersonen for å objektivere mannen i historien. Men er dette egentlig bare en handel? Hvis det er denne handelen hele novellen handler om, hvorfor har forfatteren tatt med begynnelsen? For det er denne begynnelsen som nyanserer mitt syn på Ellen som kynisk. Hennes jakt på den fraværende mannen får oss til å lure på hva som er målet for kvelden. Det kan virke som om denne mannen er grunnen til at Ellen er ute på byen, også fordi hun først forlater stedet etter å ha forsikret seg om at han ikke er der. Hvilken rolle spiller så mannen i bilen? Er han rett og slett et "hjemkomstmiddel", eller er han også et substitutt for den fraværende? Forfatteren gir oss en pekepinn om dette når Ellen setter betingelsene: " - Er det ... skal du ha betaling for det eller noe sånt? spør han. - I tilfelle er det vel jeg som skal betale deg, hva?" svarer Ellen. Her kan det virke som om samleiet er et mål også for hovedpersonen og at hun altså får både i pose og sekk; hun blir kjørt hjem og får tilfredsstilt sitt seksualbehov.
Humanitær hjelp I diktet Humanitær hjelp fra tekstsamlingen Skumlepper skriver Cindy Haug om påfuglen, tigeren og kjæresten sin og sine bestrebelser på å få ha disse i fred. Jeg vil her først trekke paralleller mellom de to dyrene, for siden å sammenligne dem med kjæresten. Det som gjør påfugler og tigre ettertraktet er henholdsvis fjærene og pelsen. Hovedpersonen gir i teksten uttrykk for et ønske om å beskytte dem mot alle farer og resonnerer implisitt at hun da må fjerne det ved dem som gjør dem ettertraktet. Altså fjerner hun fjærene og pelsen. Men dette viser seg å ha den motsatte effekten; begge mister livet, påfuglen fordi den blir forvekslet med en rype og tigeren fordi den ligner en diger rottekloning uten pelsen sin. Likevel konkluderer hun i begge tilfellene med at "Ingen plager den mer". Underforstått må målet, at ingen skulle plage dem, være oppnådd, selv om dette synes absurd rent rasjonelt. "Jeg kastrerte kjæresten min / Ingen plager ham mer" har en stor likhet med de andre tilfellene i teksten, men han slipper å bøte med livet. Dette kan skyldes at han verken blir forvekslet med noe annet eller blir oppfattet som skadelig. Mannens kjønnsorganer ser for jeg-personen ut til å ha samme betydning som påfuglens fjær og tigerens pels, nemlig å være det mest verdifulle og det viktigste kjennetegn ved ham. Han reduseres altså til kropp og behandles som et dyr. Ved å sammenstille påfuglen, tigeren og kjæresten gjennom gjentagelse oppnår Haug å likestille dem og deres egenskaper. Så kommer spørsmålet: Hva er vitsen med en påfugl uten fjær og en tiger uten pels? Kanskje er det dette spørsmålet Cindy Haug vil ha oss til å stille for å komme frem til det neste spørsmålet: Hva skal man med en mann uten kjønnsorganer? Her reduserer forfatteren mannen til et dyr, en kropp som uten kjønnsorganer blir betydningsløs og uten verdi. Er det dette forfatteren vil; vise oss hvor absurd en slik tankegang er? Jeg tror dette bare er det viktigste virkemiddelet for å få frem et annet budskap. Teksten har nemlig en tittel. Når Cindy Haug setter en tittel på en tekst må det ha en mening. Mange andre av hennes tekster mangler titler. Hun har altså valgt å kalle diktet om påfuglen, tigeren og kjæresten for Humanitær hjelp. Det ser ut til at hun vil få leseren til å trekke en parallell mellom vår politiske virkelighet og sin egen tekst. Jeg-personen i diktet symboliserer i så fall giverne av humanitær hjelp. Det går frem at hensiktene er de aller beste, men at mottakerne ikke har noen nytte av hjelpen, at den gjør mer skade enn gavn. Dette summeres bare raskt fordi det i og for seg ikke angår oppgaven, men likevel gir et helhetsinntrykk av teksten. Cindy Haug bruker det urimelige i absolutt objektivering for å få leseren til å slutte at humanitær hjelp er urimelig, i alle fall slik det foregår i dag. Men siden det konkrete motivet i slutten av teksten er en kvinne som kastrerer sin kjæreste, vil jeg likevel si at mannen i teksten er et objekt. Det må selvsagt bemerkes at konteksten er svært negativ og at ironien er tydelig.
Ei tid for alt Kari Bremnes skriver i teksten Ei tid for alt fra plata Månestein om en kvinne, i andreperson entall, som fascineres seksuelt av en vakker, intellektuell mann. Han har russisk litteratur under armen og kvinnen tenker at "(...) her e meir / enn eksteriøret / han der kan bli en neggel å forføre". For å bli kjent med ham sier kvinnen at hun "ville høre litt / ja, gjerne høre mye / om skyld og straff / hos Fjodor spesielt / og om kirsebær hos Anton, / hvess han ville ta sæ bryet / og om russisk litteratur / meir generelt". Etter hvert inviterer hun ham hjem. Han snakker og snakker og Bremnes kommenterer: "men det einaste han tok dæ på / var ordet / og du trudde aldri / du sku bli sjalu / på romanfigura, men det blei du nu". Til slutt utbryter kvinnen: "Det e fleir enn Dostojevskij / som kan rase rundt i blodet / har du løst tel å forsøk om det er sant?" Mannen svarer: "(...) du ville ha en mann, / men fant ei sjel / og du finnes faktisk ikkje verdig den!" Mannen går og de sees ikke mer. Kvinnen innrømmer at han har rett, "Men altfor mye sjelsliv / e som altfor mye fett" og kommenterer at "Det e ei tid for sjel / ei tid for sjel / og ei annen tid for hofte". Det siste utsagnet blir stående som tekstens budskap. I denne teksten er mannen bare et middel til nytelse for kvinnen og ansees som en gjenstand. For mannens enorme kunnskaper om russisk litteratur er i det store og hele uinteressante for kvinnen. Det er først og fremst "hofteestetikken" hos denne mannen som fascinerer kvinnen i teksten. Dersom vi tenker oss den motsatte situasjonen, at en mann tiltrekkes av en kvinnelig ekspert på russisk litteratur, ville kvinnen sannsynligvis skjelt ut mannen og beklaget seg over ham til sine venner. Men mannen i den aktuelle teksten ser på kvinnen "med blikket tel en sel" og virker mer såret enn sint. Sannsynligvis er han ikke vant til å bli behandlet som et objekt og føler seg sannsynligvis heller ikke som et objekt til vanlig. Avslutning De tre eksempeltekstene er alle skrevet av kvinner. De er plukket ut fordi de alle kan ansees å inneholde et mulig mannlig objekt. Jeg fant ingen tekster av mannlige forfattere med et mulig mannlig objekt. Det kan likevel ikke utelukkes at det finnes i den enorme mengden av bøker som blir utgitt hvert år. Hvorvidt mannen er et objekt/desentrert subjekt i Line Baugstøs novelle er mer uklart enn i de andre eksemplene. Cindy Haug er den som bruker det mannlige objektet i en mest negativ sammenheng, som et virkemiddel for å få frem et helt annet budskap. Det tydeligste mannlige objektet finner vi hos Kari Bremnes. Denne oppgaven kan selvsagt ikke si noe generelt om nyere norsk litteratur skrevet av kvinner eller eventuelle tendenser. Den gir bare en smakebit av det som finnes. Men ut i fra de eksempler som her er behandlet kan vi nok si at mannen som objekt finnes i norsk litteratur og norske låttekster. Vi kan derimot ikke trekke slutninger om fenomenets omfang. Vi kan heller aldri sette likhetstegn mellom den litterære virkelighet og det man kaller reell virkelighet. Kanskje er mannen som objekt bare et foster av forfatternes fantasi eller kanskje finnes han også i virkeligheten? For å avklare dette trenger vi en mye mer omfattende oppgave.
Kilder: Plater: Bremnes, K.: Månestein, Kirkelig Kulturverksted, Oslo 1997 Bøker: Grønnvoll, K.H.: Naken, eget forlag, Tromsø 1997 Stigen, A.: Tenkningens historie, Ad Notam Gyldendal, Oslo 1992 Nerheim, H.: Kvinneperspektivet i filosofien, s.138-154 (Simone de Beauvoir), Novus, Oslo 1991 Baugstø, L.: Tilnærmelser, Forlaget Oktober A.S., Oslo 1990 Haug, C.: Skumlepper, H. Aschehoug & Co., Oslo 1989 Collett,C: Amtmandens Døttre, Oslo 1879 Artikkel fra tidsskrift: Synnevåg, M.: Camille Paglia i Impuls - Tidsskrift for psykologi, 1997, nr.3: s. 49-58. |