Oppgavetekst: "Henry James, The Aspern Papers . En analyse av kunstnerproblematikken med særlig vekt på forholdet mellom karakterer og plott."

1. Innholdsfortegnelse

1. Innholdsfortegnelse. 2

2. Innledning. 3

2.1. Om kunstnerproblematikk - teoretisk plattform.. 4

3. Analyse - Kunstnerproblematikk i plot og karakterer 6

3.1 Plotanalyse. 6

3.1.1. Eksposisjon. 6

3.1.2. Igangsetting. 6

3.1.3. Spenningsstigning. 7

3.1.4. Klimaks. 8

3.1.5. Spenningsutløsning. 9

3.2. Karakteranalyse. 10

3.2.1. Den deltakende fortelleren. 10

3.2.2. Den distanserte fortelleren. 11

3.2.3. Jeffrey Aspern. 11

3.2.4. Tina Bordereau. 12

3.2.5. Juliana Bordereau. 13

3.3. Kunstnerproblematikk. 15

4. Konklusjon. 17

5. Litteraturliste. 18

6. Noter 19

2. Innledning

Henry James (1843-1916) skrev 20 romaner, 112 fortellinger, 12 skuespill og beskjeftiget seg også med litterær kritikk. Selv om han ble født i USA reiste han mye i Europa og tilbrakte lange perioder her. Et av de tema som går igjen i hans bøker er forholdet mellom den nye, uskyldige verden og den gamle, korrumperte verden. De fleste av tekstene sier dessuten noe om kunst og kunstnere, og Maurice Beebe karakteriserer flere av dem som kunstnerromaner [i] . Beebe påpeker videre at James har en helt særegen skrivestil som skyldes hans fokus på observasjon og avgrensede synsvinkel. Hovedpersonene ser ofte verden på en annen måte enn andre mennesker og mange av plotene bygger på en konflikt mellom hovedpersonens bevissthet og verden rundt ham. 

The Aspern Papers [ii] ble første gang utgitt i 1888 og plasseres i første del av forfatterskapet. Leon Edel hevder at James skrev et mesterverk av en fortelling hvert tiår, og at The Aspern Papers er 1880-tallets mesterverk [iii] . Boka kom ut to år før Oscar Wildes The Picture of Dorian Grey og innenfor samme periode. Litteraturhistorisk befinner vi oss her i skjæringspunktet mellom naturalisme og modernisme, det som gjerne kalles dekadanse [iv] . Dette er en brytningsperiode og ulike kritikere vil legge vekt på ulike aspekter. Boka vil derfor kunne karakteriseres både som modernistisk, dekadent [v] og muligens naturalistisk [vi] .

Henry James kalte selv teksten en "tale" (fortelling), en tekst som var for kort til å kalles roman og for lang til å være en novelle. En slik genrebetegnelse er kanskje det beste dersom man forholder seg til hele James' forfatterskap eller baserer seg på hans samtids oppfatning. I dag utgis det imidlertid romaner på under hundre sider, mens novellene også blir kortere. Dette gjør at jeg umiddelbart oppfatter teksten som en roman på grunn av lengden. Dersom jeg skulle sette meg inn i hele James' forfatterskap ville det likevel være hensiktsmessig å operere med et skille mellom hans fortellinger og hans romaner. Om man betrakter teksten som en roman eller som en fortelling har imidlertid liten betydning for analysen.

I denne oppgaven vil jeg legge vekt på utviklingen av en teoretisk plattform , siden jeg ikke har kunnet finne noe som tilfredsstiller mitt behov for en slik. Videre vil analysen bestå av tre deler: Plotanalyse, karakteranalyse og kunstnerproblematikk (oppsummering). I tillegg har jeg med en svært kort konklusjon til slutt.

2.1. Om kunstnerproblematikk - teoretisk plattform

Kunstnerproblematikk innebærer at kunstnerens rolle i forhold til verden og kunsten problematiseres. Det klareste uttrykket for dette innen litteraturen finner vi i de såkalte kunstnerromaner (og  -noveller). Dette er en genrebetegnelse som beskriver innholdet og ikke formen, og mange mener derfor at det ikke er en egen genre, men heller må sees som en betegnelse på en gruppe tekster som behandler beslektede tema og motiv.

Blant dem som godtar kunstnerroman som egen genrebetegnelse er det også utbredt uenighet. Conny Svensson opererer i Åttiotalet och konstnärsromanen (1985) med en smal definisjon, der bare tekster om billedkunstnere inkluderes. Jeg ser Svenssons behov for et så snevert begrep, da hans hovedanliggende er billedkunstnernes status og rolle i det svenske samfunnet innen en bestemt periode (1880-tallet). Han er altså mer opptatt av kunstens forhold til virkeligheten enn av romanenes indre univers. Dersom begrepet skal være et redskap for å foreta en mer teksimmanent analyse, må man imidlertid benytte en videre definisjon.

Maurice Beebe skriver i Ivory Towers and Sacred Founts - The Artist as Hero in Fiction from Goethe to Joyce (1964) om kunstneren som hovedperson (hero) og definerer kunstneren slik: "Talent, disinterested curiosity and detachment - these are the main essentials for the artist." [vii] . Han er derfor i utgangspunktet både betrakter og aktør. Han er videre introvert, selvsentrert og ofte passiv (s. 5). I følge Beebe er begrepet kunstnerroman et verdifullt redskap for å forstå den konkrete forfatter av en tekst og for å forstå kunstneren generelt (s.4-5). Han er med andre ord opptatt av meta-aspektet som en biografisk kilde.  Jeg finner hans metode og begrepsapparat svært nyttig også når man forholder seg til teksten som selvstendig enhet, som jeg skal gjøre her.

I motsetning til Beebe undersøker Svensson også romaner som omhandler kunstnere som gruppe, som en slags subkultur. Her mener jeg at Beebe, i jakten på kunstnerens psyke, utelater en viktig gruppe bøker.

Med disse to som utgangspunkt er jeg kommet fram til hva jeg mener begrepet kunstnerroman bør inneholde. En kunstnerroman er en roman som omhandler en eller flere  kunstneres utvikling og/eller forhold til seg selv (hverandre) og omverdenen. Den formidler gjerne noe om hva det vil si å være kunstner, generelt eller mer spesifikt i bestemte situasjoner. Hovedfokuset ligger på hovedpersonen(e) som unge voksne, men kan også berøre barndom og ungdom.

Kunstnerromaner kan deles inn i to hovedgrupper:

Ø      Individfokusert

Ø      Kollektivfokusert

Den kollektivfokuserte kunstnerromanen handler om en gruppe kunstnere i utvikling og deres forhold til samfunnet omkring dem. Den er ikke nødvendigvis en kollektivroman, men kunstnergruppen er sentral. Et eksempel på dette er Hvite Niggere av Ambjørnsen, som følger tre kunstnere fra de er barn og til de skilles som voksne.

Den individfokuserte kunstnerromanen er en psykologisk roman om en kunstners utvikling som kunstner fra han/hun oppdager sine kunstneriske evner og ambisjoner og til han/hun får sitt gjennombrudd eller går til grunne. Dette er med andre ord den typen kunstnerroman som Beebe behandler i Ivory Towers and Sacred Founts, og hvor han finner to hovedstrømninger:

Ø      Kunst som erfaring ("The Sacred Fount Tradition")

Ø      Kunst som religion ("The Ivory Tower Tradition")

Disse hovedstrømningene representerer hvert sitt kunstsyn og to ulike tradisjoner innen kunsten. I konkrete tekster finner vi dem ofte blandet, og Beebe viser hvordan vi kan skille dem fra hverandre og dermed få en bedre forståelse av tekstens betydninger.

Forholdet mellom individfokuserte kunstnerromaner og psykologiske romaner/bekjennelses-romaner er flytende, noe Beebe er inne på [viii] . "Although only some of the heroes are identified as artists, all are obvious surrogates for their authors, and all are men of artistic temperament" [ix] , skriver han om bekjennelsesromanen i perioden 1785-1868. Han ser derfor bekjennelsesromanen som en forløper for kunstnerromanen. Samtidig setter han likhetstegn mellom bekjennelsesroman og psykologisk roman, noe jeg mener er to ulike genre [x] . Det som skiller den individfokuserte kunstnerromanen fra den psykologiske romanen er at førstnevnte handler om en kunstner. Denne typen kunstnerroman er altså en undergenre av den psykologiske romanen. Den kollektivfokuserte kunstnerroman kan være en kollektivroman.

3. Analyse - Kunstnerproblematikk i plot og karakterer

Analysen vil begynne med plotet og trekkes videre til karakterene. I karakteranalysen vil jeg ta utgangspunkt i fortelleren og analysere de andre kronologisk etter hvert som fortelleren møter dem. Analysens siste del vil fokusere på kunstnerproblematikken ved å samle trådene som er hentet frem i plot- og karakteranalysen og utgjør en konklusjon. Forhåpentligvis vil dette også gjøre oppgaven mer oversiktlig. Generelle analytiske begreper og definisjoner er hentet fra Rolf Gaaslands Fortellerens hemmeligheter - Innføring i litterær analyse (1999). Analysen av kunstnerproblematikken bygger på Beebes Ivory Towers and Sacred Founts - The Artist as Hero in Fiction from Goethe to Joyce (1964).

3.1 Plotanalyse

Jeg vil her foreta en tradisjonell plotanalyse, men gjør oppmerksom på at The Aspern Papers også kan analyseres som en dekadanseroman med forfallsplot. Det er mulig siden fortelleren gjennomgår et hovedsakelig intelektuelt og moralsk forfall, men noen typisk dekadanseroman er dette ikke. Med aristoteliske termer har vi å gjøre med et fatalt plot, siden fortelleren er usympatisk og utgangen dårlig.

3.1.1. Eksposisjon

Denne fasen presenterer den situasjonen eller tilstanden som danner utgangspunkt for det videre handlingsforløpet. I dette tilfellet utgjør eksposisjonen de syv første sidene, hvor vi blir kjent med fortelleren og hans prosjektverdi, som er å få tak i noen papirer/brev som forfatteren Aspern kanskje har etterlatt til sin venninne Juliana Bordereau. Fra første stund oppdager vi en ironisk tone som ikke kan tilskrives den deltagende fortelleren. Særlig kommer dette til frem når fortelleren legger ut om sin tilbedelse av Aspern, noe som utgjør en stor del av eksposisjonen. Den religiøse metaforikken er overdreven og presenterer oss for "kunst som religion"-temaet i tillegg til å synliggjøre en ironisk distanse.

3.1.2. Igangsetting

I denne fasen skjer det noe som  forstyrrer eller bryter med utgangssituasjonen slik at handling er påkrevd. Det er altså her selve historien begynner. I The Aspern Papers begynner handlingen på side syv, hvor fortelleren ankommer palasset til frøknene Bordereau for første gang. Perioden fra handlingen begynner til fortelleren blir leieboer hos frøknene Bordereau utgjør igangsettingsfasen, siden dette endrer fortellerens muligheter til å fullføre sitt prosjekt vesentlig. Dette er likevel problematisk siden det ikke er noe klart brudd i forhold til eksposisjonen, men derimot slik at eksposisjonen presenterer en handlingsplan som iverksettes fra side syv til 29. Kanskje kan vi si at eksposisjon og igangsetting er vevet sammen i dette tilfellet.

I løpet av denne fasen klarer fortelleren å bli akseptert som frøknene Bordereaus leieboer. Første dagen møter han den yngste,Tina, som opptrer som en stedfortreder for sin tante. Dagen etter møter han Juliana, som i sin tid var en nær venninne av Aspern, og det er hun som skal være i besittelse av brevene. Juliana virker svært opptatt av hvor mye penger hun kan få ham til å betale i leie og dette sjokkerer fortelleren.

I forhold til kunstnerproblematikken finnes det en svært sentral scene i denne fasen, nemlig fortellerens førsteinntrykk av Juliana som en mystisk person som samsvarer med hans bilde av henne som en mytisk skikkelse. Aller tydeligst blir dette i hans syn av "the divine Juliana as a grinning skull" [xi] .

3.1.3. Spenningsstigning

Denne fasen omfatter flere hendelser som til sammen leder opp mot et klimaks. I dette tilfellet utgjør denne fasen mesteparten av boka, men jeg vil kun trekke frem de hendelsene jeg finner mest interessante med tanke på karakteranalysen og kunstnerproblematikken. Det foregår en gradvis spenningsstigning fra fortelleren blir frøknene Bordereaus leieboer, s. 29 og til Tina frir s. 122.

Fortelleren nærmer seg de to kvinnene sakte, men sikkert ved å overøse dem med blomster fra deres egen hage og prøver å skaffe seg mer informasjon om papirene. Etter hvert betror han seg til Tina, som blir hans medsammensvorne i jakten på papirene etter at hun har bekreftet at papirene finnes. Det fjerde kapittelet er hovedsakelig tankereferat, hvor fortelleren beskriver sin følelse av Asperns nærvær og sitt syn på frøknene Bordereau.

Fortellerens første lengre samtale med Tina Bordereau finner sted i hagen. Her får vi et godt innsyn i hennes personlighet og for første gang nevner fortelleren Jeffrey Asperns navn for Tina, hvorpå hun forteller at Juliana kjente ham en gang og at hun omtalte ham som en gud. Her avslører dessuten fortelleren at han skriver om Aspern og at han er ute etter mer materiale, noe som skremmer Tina fra å snakke med ham på en stund.

Ved fortellerens andre møte med Juliana vil hun at han skal få Tina til å gå ut i hagen og oppfordrer ham til å ta henne med på en gondoltur rundt i byen. Fortelleren avslører at han oppfatter Juliana som ganske umenneskelig, hvorpå hun utbryter "Inhuman? That's what the poets used to call the women a hundred years ago." [xii] Dette fungerer som en bekreftelse på fortellerens negative kvinnesyn og gir oss en antydning om en mulig grunn til hans fascinasjon for Jeffrey Aspern, som nettopp var en slik poet for hundre år siden. Det kan også tolkes som en grunn til at Aspern og Juliana ikke giftet seg.

I løpet av båtturen prøver han å få Tina til å avsløre det hun vet om papirene og hun innrømmer at tanten har "everything" [xiii] . Hun forteller også om brevene som fortelleren og hans venn sendte til Juliana der de spurte om å få se papirene, og at de gjorde tanten så sint at hun kalte ham en djevel [xiv] . Han håper at han selv ikke vil bli betraktet på samme måte. Tina avslører også at det er hennes penger de lever på. De diskuterer dessuten hvorvidt Juliana kan ha ødelagt papirene og hva som eventuelt kan gjøres for å hindre at hun ødelegger dem.

Fortellerens tredje møte med Juliana avslører for henne at han er kritiker, men han later som om han ikke gjenkjenner Aspern på et portrett hun viser ham. Dette gjør henne sint, enten fordi hun gjennomskuer løgnen eller fordi hun synes alle bør ha hørt om ham. Fortelleren mistenker her at hun har gjennomskuet ham. Hun ønsker at fortelleren skal bli boende, tilsynelatende på grunn av pengene han tilfører dem, men det virker også som om hun ønsker at han skal ta seg av Tina.

Etter deres møte blir Juliana syk og fortelleren avslører sin sanne identitet for Tina. Fortelleren benytter anledningen til å gå inn i damenes gemakker og skal til å åpne et skatoll som han tror kan inneholde papirene, da Juliana oppdager ham og kaller ham en "publishing scoundrel" [xv] . Han flykter deretter ut på en reise og oppdager først ved tilbakekomsten at Juliana er død og begravet.

Spenningsstigningen fungerer i forhold til kunstnerproblematikken først og fremst som en fase hvor motiv og tema som allerede er skissert blir tydeligere.

3.1.4. Klimaks

Et klimaks er det dramatiske høydepunktet i den hendelsesrekken som er bygd opp i de forutgående fasene og ofte forbundet med at hovedpersonen oppnår selvinnsikt. Scenen hvor Juliana oppdager ham inne i sitt værelse er dramatisk, men jeg vil ikke karakterisere den som et klimaks, siden det ikke fører til noe selvinnsikt for fortelleren, som er denne historiens hovedperson. Derimot finner vi en scene fra s. 122-136 som jeg vil betegne som plotets klimaks.

Etter Julianas død og fortellerens tilbakekomst avslører Tina at papirene ikke er ødelagt, men at hun bare kan overlate dem til en slektning. Det er relativt tydelig at hun vil gifte seg med fortelleren. Han blir sjokkert over hennes forslag og forlater huset uten å gi noe klart svar. På dette tidspunktet gjennomgår han en refleksjonsfase der han blir klar over at han har vært besatt av å få tak i Aspern-papirene. Denne insikten forsvinner imidlertid med en god natts søvn, for neste morgen er han igjen besatt av tanken på papirene og bestemmer seg for å takke ja til Tinas frieri.

Vi ser her hvordan en viktig del av Beebes begrep "artistic temperament" kommer til syne i refleksjonsfasen. Fortelleren er her i stand til å se seg selv utenfra, om enn bare for en svært begrenset periode. Da han neste dag ombestemmer seg avsløres det her hvor langt fortelleren er villig til å gå for å få tak i Aspern-papirene, men det kan også tolkes som en genuin kjærlighet for Tina, noe som antydes ved flere anledninger.

3.1.5. Spenningsutløsning

Denne fasen innebærer en avvikling av prosjektverdier og løsning på konfliktene. I The Aspern Papers skjer dette på de to siste sidene, hvor det blir klart at Tina har ødelagt papirene. Tina gjennomgått en forandring; fra å være en engstelig, patetisk, provinsiell, gammel jomfru til en yngre, vakrere, engleaktig kvinne i fortellerens øyne. Hun har innsett at han ikke ønsker å gifte seg med henne og har ødelagt papirene. Etter denne avsløringen endrer hun seg i fortellerens øyne igjen tilbake til en enkel, skitten, eldre person. Deretter fremtrer forfatteren i nåtid og ser tilbake på sommerens hendelser.

Her skjer det helt klart en del spennende i forhold til kunstnerproblematikken og fortellerens ironi kommer for alvor til syne i siste linje: "When I look at it [portrettet av Aspern] I can scarcely bear my loss - I mean of the pecious papers." [xvi]

3.2. Karakteranalyse

Jeg vil her fokusere på de jeg mener er tekstens fire/fem viktigste karakterer; fortelleren (i to ulike posisjoner), Juliana Bordereau og Tina Bordereau. I tillegg vil jeg ta for meg Jeffrey Aspern som ikke er en egen karakter i boka, men som vi finner gjenskinn av hele veien. Han er dessuten viktig for å forstå tekstens meta-aspekt og kunstnerproblematikk. Mrs. Prest er bare sentral i eksposisjonen og i igangsettingsfasen, hvor hun har en igangsettende funksjon ved å gi fortelleren ideen om å bli leieboer hos frøknene Brodereau. Fortelleren fremstiller henne som enkel. Vi har heller ikke noe grunnlag for å hevde at hun endrer seg i løpet av teksten, siden hun er fraværende i den videre handlingen. Hun kan derfor betegnes som en flat karakter med en enkelt funksjon. En nærmere analyse av henne er derfor ikke nødvendig.

3.2.1. Den deltakende fortelleren

Fortelleren fremstår helt fra begynnelsen som nokså usympatisk. Nevnes kan at han allerede på første side gjør det klart at han ikke tillegger kvinner intellektuell kapasitet: "It is not supposed easy for women to rise to the large free view of anything" The Aspern Papers s. 1 og  "so little are women to be counted on" The Aspern Papers s. 20. Episoden hvor Juliana irrettesetter ham for hans foreldede kvinnesyn [xvii] viser at dette kan få ham til å feilbedømme kvinners karakter og feiltolke hendelser hvor de er involvert. Det er derfor tydelig at hans oppfatninger om de andre karakterene er svært subjektive, og han tolker også ulike hendelser subjektivt. Når vi videre blir klar over at han nærmest er besatt av tanken på Aspern og de papirer dikteren muligens har etterlatt til sin venninne Juliana, blir det klart at vi har å gjøre med en forteller som, i alle fall på enkelte områder, er forutinntatt og derfor ikke til å stole på.

Han karakteriseres av en fanatisk målrettethet i jakten på Aspern-papirene, som er hans prosjektverdi. Dersom vi leser teksten som en kristen-religiøs allegori representerer han djevelen. Han er redd for at frøknene Bordereau skal oppfatte ham slik [xviii] og han har flere karaktertrekk som tradisjonelt tillegges djevelen. Blant annet framstår han som svært manipulerende, kynisk og svært tilpasningsdyktig. Han er i stand til å endre personlighet etter hvem han snakker med og hva han ønsker å oppnå, og kan sammenlignes med slangen i paradis. Dette illustreres av at han benytter falskt navn når han introduserer seg for frøknene Bordereau. Det er også mulig å se ham som en misjonær på jakt etter hellige, skjulte skrifter. Hans tilbedelse av Aspern (gud) støtter dette synet.

Fortelleren er en flat karakter, men likevel relativt kompleks. Vi får vite mye om hans indre liv og tanker, og jeg vil derfor karakterisere ham som en psykologiserende karakter. Samtidig representerer han en karaktertype, fanatikeren, og er mer allmenn enn individuell. Han forblir uendret gjennom hele teksten med unntak av refleksjonsfasen han gjennomgår mot slutten, og selv som tilbakeskuende forteller i de aller siste linjene fremstår han som like besatt av papirene. Hans karakterbrister blir ikke flere, bare mer synlige. Han er derfor relativt statisk med unntak av den nevnte refleksjonsfasen som viser at han tross alt har evne til forandring.

3.2.2. Den distanserte fortelleren

Vi har å gjøre med to versjoner av fortelleren; en som deltar i handlingen og en som observerer utenfra med et ironisk blikk. Det stemmer med den "doble" hovedpersonen vi ofte finner i kunstnerromaner; kunstneren og mennesket som to deler av en splittet personlighet. Dette viser seg tydeligst i klimaks og spenningsutløsningsfasen, men  finnes også som en ironisk tone gjennom hele boka, slik Krishna Baldev Vaid hevder i Techniques in the Tales of Henry James. [xix]

Den distanserte fortelleren er den som formidler historien om den deltagende fortelleren og fremstiller denne som usympatisk ved hjelp av ironi. Fortellerens to posisjoner gjør ham til en svært avansert type forteller og en kompleks karakter. The Aspern Papers er fortalt i fortid av en objektiv forteller som skjuler seg for leseren bak en subjektiv forteller som er delaktig i handlingen, og disse er en og samme person, men på ulike nivå. Det er derfor vanskelig å analysere denne delkarakteren, men vi kan si at han utgjør et dynamisk aspekt av fortelleren, er psykologiserende og representerer fortellerens kunstneriske temperament.

3.2.3. Jeffrey Aspern

Fortelleren står i kontrast til Aspern og representerer et kommersielt syn på kunst som noe som kjøpes og selges og som ikke har noen verdi med mindre den distribueres til allmennheten. I dette ligger også et folkeopplysningsprosjekt og en idealisme. Aspern framstår derimot som en opphøyd skikkelse, fjern fra alt verdslig og kommersielt.

Aspern er ikke en egen karakter i teksten og kommer bare til syne gjennom fortellerens tanker. Vi kjenner ham bare som fortellerens besettelse. For fortelleren er forfatteren gud, en sammenligning han selv drar [xx] . Dette går også frem av det religiøse språket han bruker om dikteren. Også Juliana ser på Aspern som en gud [xxi] , men er muligens litt mer nyansert. Han blir viet mest plass i eksposisjonen og i kapittel fire. Fortellerens skildring av Asperns nærvær gjennomgår imidlertid en markant forandring. I eksposisjonen er han omtalt som gud, mens han i kapittel fire (spenningsstigningen) skildres mer som et gjenferd eller spøkelse. [xxii] Dette tolker jeg som et bilde på at fortellerens besettelse dreier i en mer negativ retning; fra noe som gir hans liv mål og mening til å bli noe som hjemsøker ham uavhengig av hans egen vilje.

Aspern er svært viktig for å belyse tekstens meta-aspekt og kunstnerproblematikk, siden han er den eneste kunstneren i teksten. Aspern representerer et arketypisk bilde på kunstneren sett utenfra; et semi-guddommelig vesen som lever av inspirasjon som oppnås gjennom direkte kontakt med en høyere makt. Mrs. Prest gir oss en viktig antydning om dette da hun sier: "One would think you expected from it the answer to the riddle of the universe" [xxiii] Aspern er dermed et bilde på forfatteren, som igjen er skaper av tekstuniverset. Forfatteren er i siste instans alltid gud i et slikt tekstunivers i kraft av å ha skapt det hele. Fortellerens syn på Aspern som gud blir dermed overført til Forfatteren [xxiv] som gud for Fortelleren i ethvert tekstunivers.

3.2.4. Tina Bordereau

Tina er Juliana Bordereaus niese og den som tar i mot fortelleren da han ankommer palasset første gang. Hun virker noe forvirret og engstelig, og det er tydelig at det ikke er hun som egentlig bestemmer i huset.  Her blir det også klart at hun er naiv, godtroende og ikke særlig verdensvant. Hun oppfattes av fortelleren som svært naiv, uskyldig og usikker, med et sterkt behov for å bli beskyttet [xxv] . Hun fremstår som ikke videre intelligent [xxvi] , men også svært snill. Hun er dermed fortellerens rake motsetning. Tina er den karakteren som har nærest kontakt med fortelleren og historiens joker, siden fortellerens suksess avhenger av hennes vilje til å hjelpe ham. Mest sentral er Tina i spenningsstigningen, i klimakset og i spenningsutløsningen. Fortelleren er svært opptatt av Tina og finner henne interessant og uforutsigbar [xxvii] , kanskje fordi hun er samtidens (og fortellerens) ungpikeideal, men ikke lenger ung [xxviii] . Det antydes at fortelleren kan være forelsket i henne, spesielt i spenningsutløsningen, og det er i alle fall helt tydelig at han har et ambivalent syn på henne. I mesteparten av teksten er hun hans hjelper, men vender seg siden til å bli hans motstander. Hennes prosjektverdi er å bli forsørget i fremtiden og å finne noen å passe på.

Hun står mellom Juliana, som hun har tatt seg av og fungert som en sykepleier og selskapsdame for svært lenge, og fortelleren, som kan bli den hun skal ta seg av etter at Juliana er død. Fortelleren er overbevist om at hun er på jakt etter noen til å forsørge henne, og dette gir også Juliana uttrykk for. For meg virker det som om hun styres vel så mye av et sterkt behov for å yte omsorg [xxix] , enten det er for en gammel, syk tante eller for en mann. Dette gjør henne til et uselvstendig vesen, men ikke uten karakterstyrke. Til felles med fortelleren har hun evnen til å tilpasse seg nye situasjoner, men ikke nødvendigvis som middel for å oppnå et mål. Hun er også nærmere ham i alder. I motsetning til Juliana er hun mer imøtekommende og mindre mistenksom. I forholdet til den eldre kvinnen har hun dessuten en tjenende rolle, mens den eldre er den allmektige i huset. De deler imidlertid den samme isolasjonen og opplever fortelleren som et friskt pust utenfra. For fortelleren fremstår de som fortidslevninger. Jeg tolker frieriet som et mislykket forsøk på å manipulere fortelleren. Dette strider med det inntrykket vi til da har fått av henne. Til felles har de frykten for hva som vil skje når Juliana dør, men av totalt ulike årsaker. Mens fortelleren frykter at papirene vil bli ødelagt, frykter Tina for en framtid uten noen til å forsørge henne.

Tina er helt klart en spennende og flerdimensjonal karakter. Hun har flere funksjoner og motstridende karaktertrekk, men er først og fremst et formidlingsledd mellom fortelleren og Juliana. Jeg vil betegne henne som en nokså kompleks karakter og hun fremstår også som dynamisk i og med evnen til å tilpasse seg situasjoner. Dessuten fremstår hun som mer selvstendig mot slutten enn hun er i begynnelsen, men dette skyldes nok delvis at fortelleren har endret oppfatning av henne. Hun oppfattes av fortelleren som en overfladisk karakter, men enkelte av hennes handlinger [xxx] vitner om en psykologiserende karakter. På den andre siden er hun helt klart mer allmenn enn individuell og representerer en vanlig kvinnetype; den underkastende, omsorgsfulle typen med sterk moralsk sans. I avslutningsscenen skildres hun dessuten som en engel. [xxxi]

3.2.5. Juliana Bordereau

Juliana Bordereau gjør et sterkt inntrykk på fortelleren ved deres første møte. Foran øynene har hun "a horrible green shade" [xxxii] som virker på samme måte som en maske. Det er med andre ord noe skjult og mystisk ved henne fra første stund. Fortelleren ser henne som en grinende hodeskalle [xxxiii] . Dette tyder på at hun representerer arketypen "den gamle kvinnen" [xxxiv] , en skremmende skikkelse som forbindes med makt og død. Denne arketypen passer inn i modernismens kvinnefientlighet [xxxv] . Den eldre frøken Bordereau skildres som en sterk personlighet med stor viljestyrke. Tina oppfatter henne derimot som svakere og mer sårbar. Hun er også allmektig innenfor husets vegger og sammen med det faktum at hun besitter relikviene fortelleren søker, kan hun tolkes som Asperns (guds) representant på jorden. Julianas prosjektverdi er å hindre at brevene fra Aspern publiseres. Hun er dermed fortellerens motstander. De står også i sterk kontrast til hverandre; mens hun er isolert, er han sosial, der han er sleip og beregnende er hun karakterfast. Begge har imidlertid sterk vilje og et forhold til Jeffrey Aspern. Hun skildres negativt av fortelleren, noe som er vanlig med denne arketypen. Likevel er Juliana den karakteren som har flest hemmeligheter og dermed er mest interessant både for fortelleren og leseren.

Fortelleren har åpenbart en forestilling om Juliana som et sart, vakkert vesen, lite opptatt av det materielle, så da han hører prisen hun forlanger for rommene får han et lite sjokk. Juliana beskrives derfor som kald og beregnende, men leseren vil kanskje heller oppfatte henne som jordnær.

Juliana er Asperns arvtager, nesten like opphøyd, men mer opptatt av penger. Hun tilhører en eldre generasjon enn fortelleren, og er i motsetning til ham svært hemmelighetsfull og mindre tilpasningsdyktig. Til felles har de kjennskap til Jeffrey Aspern, men på ulike måter; fortellerens kjennskap er som leser av Asperns dikt og som hans biograf, mens Juliana kjente ham som privatperson og elsker(?).

Juliana er en relativt flat karakter. Det er lite vi får vite om henne, og hun uttaler seg nesten aldri om seg selv [xxxvi] . Den eneste utviklingen hun gjennomgår er at hun oppdager hvordan hun kan tjene penger og at hun dør. Dette er ikke nok til å kalle henne dynamisk. Derimot har hun et indre liv vi får vite svært lite om i klare ord, men som gjenspeiles i noen av hennes uttalelser. Jeg vil derfor si at hun er en psykologiserende karakter. Som et arketypisk bilde på "den gamle kvinnen" er hun allmenn, men hun har likevel mange individuelle særtrekk.

3.3. Kunstnerproblematikk

Kunst som religion er et helt klart motiv som går igjen gjennom hele The Aspern Papers. Aller tydeligst er det i fortellerens religiøse metaforikk i forbindelse med Jeffrey Aspern og delvis Juliana. Dette motivet er grunnelementet i det Beebe kaller "The Ivory Tower  Tradition". Innenfor denne tradisjonen skapes kunsten ved å opprettholde en distanse til verden. Inspirasjonen kommer fra gud eller noe annet som er større enn en selv, noe metafysisk.

Samtidig finner vi antydninger om at Aspern selv tilhørte den andre tradisjonen, "The Sacred Fount Tradition", hvor kunsten er avhengig av levd liv og opplevelser som inspirasjonskilde. Jeg vil trekke frem det at Aspern brukte Julianas øyne i sine dikt som støtte for en slik tolkning.

I teksten foregår det også en kamp mellom det verdslige og det sakrale, mellom den manipulerende og de rene, mellom fortelleren og frøknene Bordereau. Fortelleren er ute etter det han omtaler som relikvier som Juliana besitter. Han tillegger henne esoterisk kunnskap som smitter over på niesen [xxxvii] . Etter at fortelleren har bestemt seg for å takke ja til Tinas frieri fremstår hun som en engel.

Tekstens budskap er også forbundet med kunstnerproblematikken. Liv som ødelegger kunst er et kjent motiv i kunstnerromaner, det samme gjelder kunst som ødelegger liv. I The Aspern Papers trekker James det enda litt lenger og legger til at biografi kan ødelegge både liv og kunst. Julianas selvvalgte isolasjon kan skyldes Asperns kunst, spesielt det at hun dekker øynene sine kan være et resultat av Asperns dikt. Kanskje svarer ikke de virkelige øynene til forventningene skapt av Asperns dikt. Likevel har hun overlevd svært lenge og dør ikke før biografen har forsøkt å ta papirene og dermed gjort minnet om ungdomskjæresten til noe simpelt. Tina blir her et symbol på livet som fortsetter og det er dermed livet som til slutt ødelegger kunsten (papirene).

Fortelleren kan sees som en kunstner uten talent, en for hvem "the sacred fount" er tørr [xxxviii] . Beebe skriver: "Talent, disinterested curiosity and detachment - these are the main essentials for the artist." [xxxix] Fortelleren i The Aspern Papers har i utgangspunktet en uinteressert nysgjerrighet, men denne mister han på veien fordi han blir for involvert, ikke bare i å få tak i papirene, men også i Tina. Det samme gjelder uavhengigheten, som forsvinner etter hvert som han finner seg til rette med situasjonen. Basert på tolkningen av fortelleren som en karakter med "divided self" kan man dessuten hevde at den distanserte fortelleren innehar disse egenskapene og at han altså har et kunstnerisk temperament, men ikke er kunstner. Det nevnes aldri at han noen gang har forsøkt å skrive skjønnlitterært, men de fleste litteraturinteresserte personer har på et eller annet tidspunkt forsøkt å skrive selv. Når vår forteller ikke skriver skjønnlitterært er det sannsynligvis fordi han mangler talent [xl] . Mislykkede forsøk som forfatter kan også være bakgrunnen for hans vannvittige beundring for og tilbedelse av Jeffrey Aspern. Vi kan derfor si at fortelleren ser kunst som religion fordi hans egen hellige kilde er tørr.

The Aspern Papers kan dessuten leses som en metaroman om skriveprosessen, hvor forfatteren opptrer som gud i skapelsen av tekstuniverset og romankarakterene. Denne innfallsvinkelen synes jeg er svært spennende, men også vanskelig å arbeide med, siden det krever et høyt abstraksjonsnivå. I dette perspektivet kan Aspern-papirene være manuset til The Aspern Papers og Aspern som endrer seg fra gud til spøkelse illustrerer forfatteren som hjemsøker en tekst uten å gi den fred og uten å la karakterene leve sitt eget liv.

4. Konklusjon

Av den enkle grunn at fortelleren ikke er kunstner, vil jeg ikke karakterisere The Aspern Papers som en kunstnerroman. Den er derimot en psykologisk roman fordi den har en psykologiserende jeg-forteller. Likevel sier den noe om kunstneren som gud, kunsten som religion og hva en slik tro kan føre til.

Den tar også for seg forholdet mellom inspirasjon og kunst og annen typisk kunstnerproblematikk. Dessuten har fortelleren det Beebe kaller artistisk temperament [xli] . Beebe tar ikke for seg The Aspern Papers i sin omtale av Henry James' forfatterskap, men karakteriserer en del tema som typiske for forfatteren. Av disse vil jeg nevne "emotional cannibalism" [xlii] , som kan gjenfinnes i fortellerens dragning etter Julianas private papirer, og vampyrtemaet [xliii] , som illustreres gjennom at fortellerens jakt på informasjon svekker Juliana fysisk. Dersom man ser på symbolikken finner vi flere antydninger til vampyrtemaet, blant annet at fortelleren suger kraft og status fra den avdøde dikteren. Vi kan også lure på om kunsten har tappet Juliana for liv og at den derfor er del av vampyrtemaet. I tillegg er The Aspern Papers en metaroman om forfatterens rolle som gud i sitt tekstunivers i egenskap av skaper og allmektig.

Jeg vil til slutt nevne noen innfallsvinkler jeg ikke har fulgt, men som jeg ser finnes. Juliana forteller at hun har oppdratt Tina selv [xliv] og at hun sørget for hennes utdannelse [xlv] . Vi får også vite at Juliana var Asperns elsker, så hva om Tina ikke er hennes niese, men hennes datter med Aspern? En del tyder dessuten på at Juliana vet hvem fortelleren er og hva han er ute etter helt fra begynnelsen, og at hun utnytter ham for å gi Tina en bedre fremtid. 

5. Litteraturliste

Beebe, Maurice: Ivory Towers and Sacred Founts - The Artist as Hero in Fiction from Goethe to Joyce, New York University Press, (New York) 1964

Edel, Leon: Henry James - A Collection of critical essays, Prentice-Hall, Englewood Cliffs, N.J.  1963

Freedman, Jonathan: Professions of Taste - Henry James, British Aestheticism, and Commodity Culture, Stanford University Press, Stanford (California) 1990 (dessverre ikke lest særlig nøye p.g.a. tidspress og derfor bare sporadisk brukt i oppgaven)

Gaasland, Rolf: Fortellerens hemmeligheter - Innføring i litterær analyse, Univeristetsforlaget, Oslo 1999

James, Henry: The aspern papers, Penguin Books, 1994

O'Leary, Joseph S.: "Pushkin in 'The Aspern Papers'", The Henry James E-Journal nr. 2 (1.mars 2000). 22. april 2002 <http://www2.newpaltz.edu/~hathaway/ejournal2.html>

Olsson & Algulin: Litteraturens historie i världen, Norstedts, Stockholm 1995

Svensson, Conny: Åttiotalet och konstnärsromanen, Doxa, Lund 1985

Vaid, Krishna Baldev: Techniques in the Tales of Henry James, (bare referansene til The Aspern Papers s. 15, 80 og 252-253), Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) 1964