Eksamen i allmenn litteraturvitenskap mellomfagstillegget våren 2001 Universitetet i Tromsø

Oppgave: Gi en analyse av Oscar Wilde, The Picture of Dorian Grey, og diskutér den ut fra dekadansebegrepet.

Innholdsliste *

Innledning - om mitt møte med The Picture of Dorian Grey og min tilnærming til analysen av denne *

Begrepsavklaring *

Analyse *

Hva er dekadanse? *

"The Picture of Dorian Grey" - en dekadanseroman? *

Avslutning *

Litteraturliste *

- om mitt møte med The Picture of Dorian Grey og min tilnærming til analysen av denne

Hvordan kan jeg best gi en analyse av The Picture of Dorian Grey av Oscar Wilde og diskutere den ut fra dekadansebegrepet? La meg begynne med begynnelsen. I begynnelsen var forordet. Når forfatteren velger å plassere et forord i sin roman, påvirker det min lesning. For det må være en grunn til at det er der. I litteraturens verden er ingenting meningsløst.

Er forordet enkelt og greit et forsvar for kunsten mot samtidens banalisering? Den begrunnelsen holder ikke så lenge romanen er så kompleks og ugrei som jeg vil komme tilbake til. Er forordet en leserveiledning eller -villedning? Eller kan det være slik at forordet inneholder forfatterens generelle kunstsyn og kan være viktig for forståelsen av en roman der et portrett spiller en vesentlig rolle? Eller er forordet en del av fiksjonen?

Forordet er en metatekst som vever seg inn i forståelsen av romanen, uansett hvordan vi tolker det. Jeg har derfor valgt å også la trådene fra det filtre seg inn i min tekst.

skriver Wilde. Og det er en form for kritikk jeg bedriver. Så jeg tar ham på ordet og sikter høyt.

Enhver analyse må uansett ta utgangspunkt i leserens horisont. Jeg velger å synliggjøre dette i besvarelsen, da det vil være løgn å påstå at jeg er i besittelse av en objektiv forståelse av romanen og tolker romanen på den eneste mulige måte.

Kanskje har besvarelsen et noe subjektivt preg. Ikke noe verk kan kalles kunst dersom det ikke har evne til å gjøre inntrykk på mennesker. Denne besvarelsen viser forhåpentligvis at The Picture of Dorian Grey av Oscar Wilde har gjort inntrykk på meg, til tross for at den ble skrevet for over hundre år siden.

Sitatet ovenfor minner meg om litteraturteoretiske retninger som eksperimentell litteraturestetikk og impresjonistisk litteraturkritikk. Dette er teorier jeg synes er interessante og inspirerende. For meg er opplevelsene og inntrykkene jeg får fra litteratur svært viktig, og en analyse vil, slik jeg ser det, være avhengig av disse. Min analyse forsøker å finne ut nøyaktig hva som har gjort inntrykk på meg, men ikke hvorfor (det ville bli psykoanalyse og ikke litterær analyse).

Jeg vil derfor befatte meg i bare liten grad med Wildes samtid (Viktoriatidens England) og med Wilde selv. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at min tolkning kan nærme seg forfatterens intensjon, da jeg også leser som forfatter, det vil si for å finne ut hvordan det gjøres.

For å gi en best mulig analyse av romanen vil jeg benytte meg av aspekter ved både narratologisk-, karakter-, komposisjons-, motiv og temaanalyse. Rent konkret vil jeg begynne med en begrepsavklaring og deretter ta for meg narratologien, karakterene og komposisjonen for å komme frem til motiv og tema. Narratologien er bare brukt innledningsvis for å gi et klarere bilde av teksten. Karakter- og komposisjonsanalysene er vevd i hverandre. Romanen er spekket med symboler og bilder. Jeg skulle gjerne analysert disse mer grundig, men innser at jeg verken har plass eller tid, og vil derfor bare bruke noen av dem som eksempler.

Den siste delen befatter seg med forholdet mellom romanen og begrepet dekadanse. Per Buvik har nylig utgitt en hel bok om dekadanse og jeg innser at jeg bare ser stykkevis og delt i denne sammenhengen. Jeg finner det vanskelig å inkludere alle dekadansebegrepets nyanser i denne besvarelsen. Kapittelet "Hva er dekadanse?" inneholder derfor en nærmere avklaring av dekadansebegrepet, og bør gjøre det klart hvilke trekk jeg legger vekt på i diskusjonen om hvorvidt The Picture of Dorian Grey er en dekadanseroman.

Før jeg tar deg med på tur i Dorian Greys verden vil jeg minne om at "It is the spectator, and not life, that art really mirrors"(forordet, s.3). Og i denne sammenhengen er vi alle tilskuere i varierende grad; jeg som leser, Wilde som forfatter, fortelleren og du som leser av denne teksten.

Begrepsavklaring

De fleste begrepene jeg bruker er hentet fra Fortellerens hemmeligheter av Rolf Gaasland og Litteraturvitenskapelig leksikon. Jeg vil likevel definere de viktigste begrepene her.

Narratologi: opprinnelig "læren om fortellinger", men brukes her i Gaaslands betydning: læren om fortellehandlingen og om tidsrelasjoner mellom historie og diskurs.

Karakter: i utgangspunktet en litterær person. De fleste personene i romanen er nokså flate og kunne likegjerne vært omtalt som typer, men jeg har valgt begrepet karakter.

Hovedaktør (eller subjekt): Hovedaktøren er den som har det prosjektet som styrer tekstens plotforløp.

Dekadanselitteratur / dekadent litteratur: Dekadanselitteratur er min betegnelse på litteratur med dekadanseproblematikk, mens dekadent litteratur betegner det stikk motsatte; en litteratur som godtar alt bestående uten å problematisere det.

Analyse

Narrasjon, komposisjon og karakterer

Jeg finner Lord Henry Wotton liggende i hjørnet av en sofa i vennen Basil Hallwards atelier. Midt på gulvet står portrettet av Dorian Grey. Omgivelsene er skildret som vakre; duften av roser og syriner fyller rommet, og hagen utenfor er viltvoksende og full av blomster. Hagen kan virke som et bilde på det livet Lord Henry etter hvert lærer Dorian å leve; et vilt liv med overflod av skjønnhet (blomstene) og nytelse (duften fra blomstene).

Allerede her får vi vite at Basil vil forsvinne plutselig mange år senere, og at dette vil resultere i mange "underlige rykter". Alt fortelles i fortid av en tredjepersonsforteller som åpenbart vet hva som skal skje (etterstilt narrasjon). Fortelleren befinner seg hele tiden utenfor handlingen, men skillet mellom fortellerstemmen og de ulike karakterenes stemmer er uklar og ofte utflytende. Skjoldbjærg hevder i kapittelet om Wilde at det er hans stemme som skinner gjennom, helt eksplisitt i dette sitatet:

Her mener jeg at Skjoldbjærg forveksler forteller og forfatter. Ikke minst av hensyn til forfatteren bør vi alltid opprettholde dette skillet, selv om vi skulle ha mistanker om likheter mellom forteller og forfatter. En forfatter utleverer sine tanker i sin kunst og bør være forskånet fra at mennesker overfører sine tolkninger av fortelleren til forfatteren. Det er ingen unnskyldning at forfatteren i dette tilfellet er død.

Romanen og Dorian Grey har det til felles at de begge har en vakker overflate. Skjoldbjærg viser i sitt kapittel om Apollon og Dionysos hvordan både romanen som helhet og karakteren Dorian har skulpturelle trekk. Dorians vakre overflate forandres radikalt ved hans død, da han i forsøket på å ødelegge portrettet, dreper seg selv.

La oss studere karakterene mer inngående. De karakterene som fokuseres mest er Dorian Grey, Lord Henry og Basil. I tillegg kan vi si at Sibyl Vane har en sentral posisjon.

Dorian Grey er i utgangspunktet en skjønn yngling med vakkert ytre og tomt indre. Jeg må tilstå at jeg aldri helt forstår hva Basil mener med at han har en inspirerende personlighet, med mindre han ser på ham som et tomt lerret og at dette taler til hans kreative ønske som maler om å fylle det tomme lerretet.

Det blir likevel Lord Henry som går av med "seieren" og får fylle den unge, uskyldige Dorian med sine ideer om estetikkens moral.

I løpet av romanens andre kapittel oppdager Dorian (ved hjelp av Basils portrett og Lord Henrys lovprisning av ungdom og skjønnhet) sin egen skjønnhet, og blir som Narcissus forelsket i seg selv og sitt eget bilde.

På grunn av Dorians bønn om å forbli ung mens portrettet blir gammelt og stygt, kommer portrettet til å speile hans fordervede sjel, mens han selv forblir ung og tilsynelatende uskyldig. Med andre ord er Dorians sjelsliv så ukomplisert at det kan gjengis todimensjonalt. I likhet med Narcissus ber han om en splittelse av seg selv. Dorian får sitt ønske oppfylt, men dør i forsøket på å ødelegge portrettet. En annen tolkning er at portrettet dreper ham (nærmest i selvforsvar).

Utover i romanen hender det likevel at han reflekterer over sin skjebne og angrer på sine ugjerninger. Dette hindrer ikke at han fortsetter som før, mens portrettets ansiktsuttrykk får stadig mer grusomme trekk.

Dorians karakter er allmenn, da den illustrerer en periode i de fleste menneskers liv hvor man er svært åpen for nye tanker, lett påvirkelig og ennå ikke har utviklet evnen til å reflektere over seg selv og sitt forhold til verden fullt ut.

Lord Henry er heller ikke en utvetydig kompleks karakter, til tross for sine refleksjoner rundt forholdet mellom kunst og liv. Teksten gir heller ikke grunnlag for å anta at karakteren undergår nevneverdig forandring i romanens løp. Hva som hender etter at Dorian blir funnet død, bare gjenkjennelig på sine ringer, kan vi selvsagt spekulere på. Skjoldbjærg skriver (s. 21): "Samme natt begår Dorian selvmord (.), og vi tenker oss Lord Henry sittende igjen uten sin største inspirasjonskilde, enda mer desillusjonert". Jeg finner ingen holdepunkter for en slik tolkning i teksten. Følgelig må jeg konkludere at Lord Henry er en statisk karakter.

Som allmenn karakter representerer Lord Henry forskernaturen, mennesket som betrakter livet som et eksperiment og foretrekker objektiv distanse foran aktiv deltagelse. Kanskje er det også slik at slike personer ikke er i stand til å gå ut av sin tilskuerrolle, selv om de ville. For Lord Henry er uansett løsningen å projisere sine teorier på Dorian, som dermed lever ut Lord Henrys ideer og altså fungerer som prøvekanin. Her finner jeg en parallell til Karl Jori Huysmans A rebours, hvor hovedpersonen forteller om sitt mislykkede forsøk på å gjøre en ung gutt fra underklassen til morder. Slik jeg ser det er denne parallellen langt mer markant enn henvisningene til "the poisonous book", som har blitt lest som A rebours.

Både Lord Henry og Dorian kommer ofte til orde gjennom indre og ytre monologer og flere lengre dialoger. Vi får derimot lite innblikk i Basils indre liv. Et av de få unntakene er hans dialog med Lord Henry i første kapittel. Her finner vi nøkkelen til Basils karakter og flere antydninger om hvorfor hans forhold til Dorian ender som det gjør. Blant annet sier han at " I have put too much of myself into it " (s. 8), noe som er litt av et paradoks siden vi senere får høre at det samme portretter bærer Dorians sjel. Basil fremtrer nærmest som en klarsynt profet, fordi hans replikker flere steder fungerer som frempek (se for eksempel s. 9 og s. 11).

Kunstneren som moralens vokter er en type som virker fremmed på meg. Den tilsynelatende motsetningen mellom å være kunstner og å moralisere gjør Basil i mine øyne til romanens mest komplekse karakter. Han representerer to ulike, allmenne karaktertyper samtidig; den "besteborgerlige" kristne moralist og den ensomme kunstnersjel.

Basil er romanens eneste kunstner i ordets tradisjonelle betydning. Både Lord Henry og Dorian kan imidlertid betraktes som kunstnere; Lord Henry med det talte ord og ideer som sine materialer, Dorian Grey med sitt liv.

Terrence Dawson har tatt for seg Sibyl Vanes rolle i sin arketypeanalyse Fear of the Feminine-Private in the Picture of Dorian Grey. Han påpeker at nesten nøyaktig halve romanen handler om Dorians forhold til henne og at "Dorian's treatment of her is the first manifestation of the character which Basil finds so shocking". Videre trekker han inn mytene om Actaeon og Artemis, Narcissus og Echo og Adonis og Venus. På denne bakgrunnen påstår han at forholdet mellom Dorian og Sibyl ikke bare er en nøkkel til å forstå romanen, men også Wildes personlighet. Jeg vil ikke være med på å trekke forfatteren inn i en romananalyse, men mener likevel at en arketypeanalyse kan være nyttig.

Slik beskriver Dorian Sibyl for Lord Henry. Han er med andre ord forelsket i hennes kunst, ikke av henne selv. Da hun den siste kvelden avslører seg som en triviell, umoden jentunge, blir Dorian frastøtt og sier blant annet at han aldri vil se henne igjen, hvorpå hun begår selvmord og portrettet får sine første trekk av grusomhet.

Som representant for det uskyldige er Sibyl en parallell til Dorian Grey (slik han er ved romanens begynnelse). Dette understreker Dorians narsissistiske forelskelse i sitt eget utseende.

Romanen preges av karakterene og deres tanker. Spesielt gjelder dette Lord Henry og Dorian. Jeg vil derfor anta at en av disse må være hovedaktøren.

Dorian er riktignok den som står for det meste av handlingen, mens Lord Henry er den som setter det hele i gang. La oss påstå at Lord Henry er hovedaktøren, påvirkningen av Dorian hans prosjekt og Basil motstanderen (aktantmodellen). Lord Henry og Basil fremstår i alle fall som kontrasterte figurer, mens portrettet kan være en såkalt projisert karakter. Projiserte karakterer er i følge Gaasland "særlig egnet til å tematisere det ubalanserte og fragmenterte subjektet" og han knytter det spesielt til romantisk og modernistisk litteratur. The Picture of Dorian Grey befinner seg nettopp i dette skjæringspunktet mellom romantikk og modernisme.

Vi kan også si at Lord Henry projiserer sine teorier på Dorian, som så lever det livet Lord Henry selv bare forestiller seg. Dermed blir også Dorian en projisert karakter. Dette illustrerer at romanen er mer kompleks enn vi tror ved "overflatelesning". Ikke bare har vi en projisert karakter (Dorian), men vi finner også en projeksjon av denne (portrettet).

Dorians prosjekt er "det gode liv", og den første som forteller ham hvordan han kan oppnå det, er Lord Henry. Dette blir fatalt for Dorian, som til tross for flere forsøk ikke klarer å bryte med de tankene Lord Henry har plantet i ham. Siden Lord Henry i flere tilfeller ikke er klar over hva hans påvirkning har ført med seg, må jeg innrømme Dorian en viss selvstendighet og utvikling. Dermed kan han likevel være hovedaktøren.

Portrettet av Dorian er på mange måter mer virkelig enn Dorian selv. Rent kronologisk dukker dessuten det uferdige portrettet opp før modellen selv. Også romanens tittel antyder at portrettet er mer sentralt enn karakteren. Utover i historien får portrettet liv ved at det eldes og preges av Dorians handlinger. Det er også viktig å merke seg at det i følge teksten er portrettet som får Dorian til å drepe Basil.

Det jeg tidligere har kommet frem til om Lord Henrys påvirkning må derfor modereres. Et frempek og viktig nøkkel til forståelsen av romanen finner vi i Dorians reaksjon da Basil vil ødelegge portrettet: "Don't, Basil, don't!" he cried. "It would be murder!" (s. 27). Det viser seg senere at dette stemmer, da Dorian prøver å ødelegge portrettet, men selv ender opp død. Det kan til og med tolkes dit hen at portrettet dreper Dorian, for deretter å vende tilbake til sin opprinnelige skjønne form, mens Dorian ligger igjen stygg og død.

Jeg vil heller tolke slutten slik at Dorian prøver å drepe sin sjel (representert ved portrettet), og at han selvsagt ikke kan overleve uten den. Hans angrep på portrettet er indirekte er et angrep på ham selv, men samtidig medfører døden en gjenforening av kropp og sjel.

Konklusjonen må være at Dorian og hans portrett er hovedaktører, men at Lord Henry setter i gang den fallende utvikling hos Dorian Grey og at splittelsen mellom Dorian (kropp) og portrettet (sjel) legger grunnlaget for at fallet kan fortsette.

Motiv og tema

Mitt inntrykk er at den herskende oppfatning i Wildes samtid var at The Picture of Dorian Grey var en hyllest til dekadansen og forfallets estetikk. Per Buvik ser derimot på romanen som en moralsk fabel som fordømmer estetikken som etisk rettesnor. Et av romanens motiver spiller på bibelske forestillinger om forholdet mellom Gud, Djevel og menneske. Lord Henry (og evt. portrettet) blir da djevelen, Basil Gud og Dorian mennesket, og det er kanskje dette Buvik har lagt vekt på. Jeg vil her vise at den er langt mer kompleks og at det ikke er normen som bør være hovedfokus.

Camille Paglia ser på konflikten mellom Dionysos og Apollon som en nøkkel til å forstå hele den vestlige kulturhistorie, og spesielt perioder hvor dekadansen har stått sterkt. Dawson og Skjoldbjærg ser denne konflikten som svært viktig for å forstå den ambivalente spenningen i romanen.

På den ene siden kan romanen fremstå som en fabel, med sine relativt flate karakterer. Historien fortelles kronologisk og kan virke enkel og overdrevet. Skjoldbjærg bruker dikotomien mellom kitsch og camp for å formidle at romanen er skjønn kunst til tross for den tilsynelatende banaliteten.

Birger Angvik skriver i en kronikk i Dagbladet 19. november 1996:

Dette er en interessant tolkning, men jeg leser romanen litt annerledes.

Forholdet mellom Dorian Grey og portrettet tilsvarer på mange måter forholdet mellom kropp og sjel. Fallet forårsakes av denne splittelsen. Dette ser jeg som romanens hovedmotiv. Temaet blir dermed den ødeleggende splittelsen mellom kropp og sjel.

Hva er dekadanse?

Dekadanse kommer fra latin og ble brukt for å betegne forfall, gjerne knyttet til Romerrikets fall. I løpet av 1800-tallet ble begrepet brukt i Frankrike i forbindelse med det mange betraktet som nasjonens forfall. Kritiske røster hevdet at hele kulturen var dekadent.

Dekadansebegrepet er del av en forestilling om at kulturen og samfunn følger de samme mønster som mennesker; med fødsel, ungdomstid, modenhet og aldring. Dekadanse betegner det siste stadium, hvor kulturen nærmer seg sammenbrudd og død.

Per Buvik kommer i sin bok Dekadanse til den konklusjon at dekadanse som litterær betegnelse peker mer mot en mentalitet og en tilstand enn mot en bestemt periode. Likevel gir han i kapittelet om Oscar Wilde uttrykk for at han bare anser litteratur som hyller dekadansen og det dekadente liv. Buvik skriver videre om dekadentene:

Charles Baudelaire snudde det negative dekadansebegrepet på hodet og ble svært viktig for dekadansebevegelsen. Han var opptatt av at ethvert forfall legger grunnlaget for noe nytt. De som kalte seg dekadenter hadde altså som mål å gjøre opprør både mot dekadansen i samfunnet og det moralistiske moralsynet.

Lukács trakk fram subjektivisme, estetisme og fravær av indre, dialektisk sammenheng som betegnende for kunstnerisk dekadanse, og inkluderte dermed store deler av naturalismen og modernismen i sitt dekadansebegrep. Han hadde et marxistisk utgangspunkt og hans dekadansebegrep er farget av at hans litterære ideal var realismen. Dekadanse var derfor for ham et negativt begrep som betegnet det meste av ikke-realistisk litteratur. I følge Buvik blir dette en altfor vid definisjon av begrepet.

Adorno definerte dekadanse mer i retning av en friksjonsfri og ukritisk videreføring av kunstens tradisjonelle kjennetegn, og vilje til å produsere litteratur på det bestående samfunns premisser. Dette beskriver det motsatte av det vi i dag oppfatter som dekadanselitteratur, det jeg har definert som dekadent litteratur.

Buvik lar dekadansebegrepet forbli nokså uklart, og bruker det i ulike betydninger gjennom boka. Jeg har imidlertid bruk for et noe klarere utgangspunkt, dersom jeg skal kunne si noe fornuftig om The Picture of Dorian Greys status som dekadanseroman.

Per Thomas Andersen er mer konkret i sin definisjon. Han hevder at dekadansen preges av et eneste litterært motiv: Fallet fra et verdipotent utgangspunkt til et tomt sluttpunkt der alle verdier er borte. Videre ser han to versjoner av dette motivet: enten brytes hovedpersonen ned, begår selvmord eller blir religiøs, eller han tilpasser seg livet uten mening og lever på overflaten som dandy. Fallet kan beskrives som en episk bevegelse, tilstand eller en serie tilstander, mener Andersen. Han trekker frem flere områder hvor fallet kan observeres; biologisk, sosialt, økonomisk, intellektuell og følelsesmessig.

Det er viktig å huske at Andersen konsentrerer seg om nordisk dekadanse, og mener at denne skiller seg fra europeisk dekadanse på flere punkter. Jeg mener likevel at hans kriterier kan være nyttige i mitt videre arbeid, som et konkret utgangspunkt.

Georg Ross Ridges' analyse av den dekadente helten kan her være et nyttig korrektiv, siden han befatter seg med den franske dekadansen. Spesielt ser jeg hans syn på dekadenten som "a cerebral hero" som interessant. Dette innebærer at dekadenten, etter hvert som verden mister mening, pasifiseres og skaper spenning ved å eksperimentere med følelseslivet. Imidlertid inkluderer Ridge naturalismen i sitt dekadansebegrep, noe jeg ikke er villig til å gjøre.

Min oppfatning av dekadansebegrepet er en sammenfatning av flere av disse standpunktene:

Dekadansen gjorde seg for alvor gjeldende i brytningen mellom naturalisme og modernisme, men vi finner den igjen i litterære uttrykk helt fram til vår tid. Dekadanselitteraturen befatter seg med de problemer som oppstår når alle tidligere verdier oppløses og verden synes meningsløs. Subjektivisme og estetisme er gjerne karakterenes nye verdier, men også disse oppløses til slutt. Selve tekstens form bærer også preg av denne verdioppløsningen, da den på en eller annen måte fremstår som fragmentert og detaljfokusert.

"The Picture of Dorian Grey"

- en dekadanseroman?

Buvik skriver:

Her motsier Buvik delvis seg selv, da det virker som om han mener at en ekte dekadanseroman hyller fallet. Tidligere har han lagt stor vekt på dekadansens samfunnskritiske aspekt, at den nettopp ikke hyller fallet og den dekadente livsstil.

Ellers er det få som betviler at romanen tilhører dekadansen. Per Thomas Andersen konsentrerer seg om nordisk dekadanse og nevner bare Wilde i forbifarten, og da som eksempel på europeisk dekadanseforfatter. Jeg vil likevel benytte meg av mange av hans kriterier for hva en dekadanseroman er.

Det viktigste må være at romanen skildrer et fall fra et verdipotent utgangspunkt til et tomt sluttpunkt der alle verdier er borte. Her oppstår det et problem, da romanen ikke klarlegger Dorians opprinnelige verdier. Jeg får heller inntrykk av at han mangler verdier, og at dette er en av grunnene til at han lar seg forføre av Lord Henrys ideer..

Et annet utgangspunkt kan være å se på Lord Henrys ideer, om at alt vakkert og alt som gir nytelse er godt, som de opprinnelige verdier. Dorian erfarer, ved hjelp av portrettet, at dette ikke stemmer. Disse verdiene oppløses imidlertid ikke, men fører til at Dorian oppfatter verden som meningsløs. Vi kan her si at estetismen er med på å oppløse verden for Dorian. Det er grunn til å tro at Lord Henry har skapt sine egne verdier etter først å ha forkastet samfunnets, og at han derfor representerer en mer typisk dekadansehelt.

Kanskje er det heller slik at Dorian ikke er seg bevisst sine verdier og ikke har et reflektert forhold til dem. Da har vi grunnlag for å anta at hans verdier tilsvarer samfunnets verdier. I såfall ser vi et tydelig fall gjennom romanen.

Det finnes uansett et markant fall i romanen, fra uskyld til fordervelse. Uskyld kan anses som en verdi som oppløses utover i teksten. Skjønnhet er også en verdi som oppløses, spesielt hvis vi ser på Dorian og portrettet som en person, noe jeg velger å gjøre.

Portrettet blir utsatt for et "biologisk" forfall som på slutten rammer Dorian selv. Sosialt faller Dorian fra sin status som medlem av sosieteten til bortimot utstøtt og hans unge venner dør og forfaller rundt ham. Han beveger seg også blant samfunnets lavere klasser på jakt etter opiumsrus og andre utskeielser. Vi kan derfor si at romanen skildrer et sosialt fall.

Hovedpersonen ser ut til å ha god økonomi fra begynnelse til slutt, så vi kan ikke si at det foregår noe økonomisk fall i The Picture of Dorian Grey. Som jeg har påpekt, er ikke Dorian Grey det jeg vil kalle intellektuell. Hans intellektuelle utvikling må snarere sies å være stigende enn fallende.

Det viktigste fallet i romanen er det følelsesmessige. I begynnelsen er han uskyldig, velmenende og har sterke følelser (bl. a. for musikk og Sibyl Vane). Utover i romanen blir han stadig mer følelseskald (svært tydelig når han dreper Basil). Ingenting gjør inntrykk på ham og på side 138 sier han "I wish it were fin du globe," (.) "Life is a great disappointment."

Lord Henrys epigrammer virker oppløsende på tekstens helhet. De mange tolkningsmulighetene og motivene gjør at teksten gir leseren en følelse av kaos. Slik blir selve romanen et bilde på det moderne menneskets fragmenterte opplevelse av verden.

The Picture of Dorian Grey er en dekadanseroman, men hovedpersonen er ikke en typisk dekadansehelt. Som helhet følger romanen en fallende kurve, et dekadanseplot. Den kan også sees i et samfunnskritisk lys, med Dorian Grey som offer for en overmoden sivilisasjon, slik Joyce Carol Oates gjør.

Metaaspektet i romanen er så tydelig, at jeg vil hevde at romanen som helhet kan fungere som et bilde på det moderne mennesket som opplever at verdensbildet går i oppløsning. Gjennom arbeidet med denne besvarelsen har det stadig dukket opp filosofiske spørsmål som ikke lar seg besvare. The Picture of Dorian Grey skildrer en opplevelse vi alle har av å tape uskyld og at illusjoner brister. Min illusjon om denne romanen som enkel og mulig å analysere i løpet av tre uker er i alle fall knekt.

Det jeg står igjen med er en overveldende følelse av å stå overfor en tekst som bare lar seg forklare til et visst punkt. Den har sannsynligvis omtrent like mange tolkningsmuligheter som det finnes lesere, og speiler dermed tilskueren. Jeg må tilstå at jeg ennå ikke skjønner hvordan forfatteren har fått det til. All ære til Oscar Wilde!

Bøker

Andersen, Per Thomas: Dekadanse i nordisk litteratur 1880-1900, Aschehoug, Oslo 1992

Angvik, Birger: "Wilde var ingen klisjéaktig figur", Dagbladet 19. november 1996

Buvik, Per: Dekadanse, Pax Forlag A/S, Oslo 2001

Gaasland, Rolf: Fortellerens hemmeligheter, Universitetsforlaget, Oslo 1999

Paglia, Camille: Sex og vold eller natur og kunst, Cappelen, Oslo 2000

Ridge, George Ross: The Hero in French Dekadent Litterature, University of Georgia Press, Georgia 1961

Skjoldbjærg, Finn: Tekstens nytelse

Wilde, Oscar: The Picture of Dorian Grey, (Norton critical edition), W. W. Norton & Co., New York 1988

På internett

Dawson, Terence: "Fear of the Feminine-Private in the Picture of Dorian Gray",