Semesteroppgave i sosialantropologi, kommunikasjon og mening (SOA-1003) høsten 2007.

Oppgave: ”By definition, of course, we believe that the person with a stigma is not quite human” (Goffman 1963: 15). Hvordan kan ”medmennesker” ende opp med å møtes slik Goffman antyder? Ved hjelp av et semiotisk grunnperspektiv, diskuter problemer knytta til stigmatisering, stereotypisering og kategorisering.  

Innhold  

Innledning.. 3

Begrepsavklaring.. 3

Et semiotisk grunnperspektiv.. 4

Transkjønnethet som stigma - et eksempel.. 4

Avslutning.. 7

Litteraturliste. 8

 

Innledning

Stigmatisering, kategorisering og stereotypisering er redskaper alle kulturer bruker for å opprettholde normer og identiteter. Som jeg vil vise byr disse strategiene for menneskelig kommunikasjon på en del problemer, spesielt knytta til det Goffman [1] (1975) kaller ”feil-kategorisering”.

  I denne teksten vil jeg bruke transkjønna menn som eksempel og sette egne erfaringer og faglitteratur inn i en teoretisk sammenheng basert på de tekstene vi har på pensum. På den måten ønsker jeg ved hjelp av et konkret eksempel å vise hvordan mennesker ”kan ende opp med å møtes slik Goffman antyder”, altså som mindre menneskelige enn ”de normale”. Egentlig er dette et altfor stort eksempel, men så interessant at jeg ikke kan la muligheten til å berøre det går fra meg.

 

Begrepsavklaring

 Stigmatisering – Erving Goffman skriver i Stigma om hvordan mennesker gjøres til stereotyper på grunn av stigma. Han bruker ”stigma” for å betegne en dypt miskrediterende egenskap og understreker at det er et relasjonelt begrep. Et stigma består av en spesiell relasjon mellom en egenskap og en stereotyp klassifisering av mennesker (Goffman 1975:16). Videre identifiserer han tre typer stigma: Fysiske misdannelser, karaktermessige feil og slektsbetingede stigma (Goffman 1975:17). Han deler også stigma inn i miskrediterende og potensielt miskrediterende stigma etter hvorvidt stigmaet er, eller kan forventes å være kjent i ulike situasjoner.

  Stereotypisering er reduserende oppfatninger av personer tilhørende en spesiell gruppe.

  Kategorisering er et mer nøytralt begrep enn de foregående og anerkjenner dermed at ikke all tilskriving er negativ. Bateson fremhever at all kommunikasjon baserer seg på å identifisere forskjeller; forskjeller mellom ulike begreper, men også i denne sammenhengen forskjeller mellom mennesker. Disse forskjellene danner basis for den kategoriseringen vi foretar daglig uten å tenke over det.

  Transkjønna – for enkelhets skyld her definert som person som opplever at det fysiske, synlige kjønnet ikke stemmer med kjønnsidentiteten og ønsker å korrigere dette hormonelt og kirurgisk, uten at dette har noen kjent biologisk forklaring. Se litteraturlista for eksempler på andre definisjoner.

 

Et semiotisk grunnperspektiv

  Semiotikk er studiet av hvordan vi kommuniserer meningsfulle budskap ved hjelp av tegn. Vi har tre typer tegn; ikon, indeks og symbol. Jeg vil i denne konteksten fokusere på hvordan et stigma er et tegn, i betydningen uttrykk for et innhold, men ikke lik innholdet – at tegnet betyr noe mer enn seg selv. Stigma blir et tegn på avvik.

  Vi bruker tegn for å danne vår identitet i en kultur. Det finnes tre kategorier tegn: Ikon, indeks og symbol. Disse tegnene gjør verden forståelig i en gitt kultur. Vi forstår verden gjennom tegn og forskjeller mellom tegn. Tegnene og konnotative koder bidrar til intersubjektiv enighet.

  Slik forstår vi også andre mennesker. Vi ser menneskers fremtreden som tegn (uttrykk) for et innhold som vi antar er kjent ut fra vår kunnskap om lignende menneskers fremtreden. Et mann med en kvinnelig kropp faller utenfor kulturens forståelse av hva en mann er, hvordan en mann fremtrer.

 

Transkjønnethet som stigma - et eksempel

  Goffmans teori om stigma har vært viktig for den sosiologiske og antropologiske forståelsen av transkjønnethet. I de senere år har det kommet kritikk spesielt mot begrepet ”passing”, å passere, om transkjønna etter fullført behandling, fordi det impliserer en løgn, en falsk identitet, mens det ikke oppleves slik (Cromwell 1999:38-40).

  Samtidig er denne gruppen interessant i denne sammenhengen fordi stigmaet i de fleste tilfeller går fra å være potensielt miskrediterende, via å være miskrediterende, til potensielt miskrediterende etter behandling. Det begynner altså som et skjult stigma, blir gradvis åpenbart, for så igjen å bli skjult.

  Vi finner også en overlapping mellom fysiske og karaktermessige stigma. Den transkjønna vil oppfatte stigmaet som fysisk, for eksempel mann med bryst og uten penis, og sosialt, ved å bli oppfatta som kvinne når man er mann. Omverdenen vil oftest se stigmaet som først og fremst karaktermessig, siden transkjønnethet er definert som en mental forstyrrelse, men også i forhold til avvik fra normene for hvordan kjønn uttrykkes i vår kultur. Selv om det norske samfunnet på mange områder har blitt mindre kjønnsdelt de siste 50 årene, fortsetter vi å dele mennesker inn i kvinner og menn. De som ikke umiddelbart lar seg kategorisere, eller som avviker merkbart fra kulturens kjønnsnormer, stigmatiseres.

  Å være transkjønna oppleves i utgangspunktet som en fysisk misdannelse, for eksempel i form av bryster og mangel på penis hos en transkjønna mann. Dette er ikke synlig for omverdenen, som i det nevnte tilfellet vil se en kroppslig kvinne. Det er altså et potensielt miskrediterende stigma. Ofte vil det komme til uttrykk som et miskrediterende stigma med lavere intensitet ved at han blir sett som en jente som bryter med kjønnsnormene. Denne kognitive dissonansen, avstanden mellom kjønnsidentitet og hvordan man oppfattes utenfra, blir uutholdelig [2] . Punktet hvor dissonansen blir uutholdelig kan være i barndom, ungdom eller som voksen.  

[...]der kan være en uoverensstemmelse mellem et individs tilsyneladende identitet og hans faktiske identitet. Når denne uoverensstemmelse bliver kendt eller åbenbar, undergraves hans sociale identitet; resultatet bliver, at han afskæres både fra samfundet og fra sig selv, og står alene som en miskrediteret person midt i en verden, som nægter at acceptere ham.

(Goffman 1975:34)

  Den transkjønna kommer altså til et punkt hvor han signaliserer sin rette kjønnsidentitet overfor omverdenen med klær, språk og andre tegn. Dette blir ofte lest som et tegn på psykisk sykdom og generelt en karaktermessig feil. Det er i denne perioden at stigmaet er mest synlig, altså ikke lenger potensielt miskrediterende stigma, men et miskrediterende stigma.

  Den transkjønnas oppfattelse av sin fysiske misdannelse er altså utgangspunkt for en psykiatrisk diagnose. Ved hjelp av denne diagnosen vil han få lov til å korrigere den fysiske misdannelsen med hormoner og kirurgi. Siden behandlinga går over mange år, vil de aller fleste oppleve at stigmaet blir synlig som et fysisk avvik. Etter å ha fått hormoner går en transkjønna mann gjennom en mannlig pubertet, med stemmeskifte, utvikling av skjeggvekst og håravfall dersom han er disponert for det. De fleste blir i løpet av denne perioden oppfatta som menn i stadig større grad, de passerer (Goffman) som menn. Dersom stigmaet, på dette stadiet en kvinnelig kropp med mannlig behåring, stemmefrekvens og forstørret klitoris, skulle bli avslørt, ville man uansett bli utestengt fra både dame- og herregarderoben.

  Goffman skriver også (s. 27) om hvordan den stigmatiserte vil være usikker i enhver sosial situasjon med ukjente fordi han ikke kan vite hvordan de vil reagere på hans stigma. I de tilfeller hvor stigmaet er skjult og altså potensielt miskrediterende vil han i tillegg være usikker på om de han møter kan se det på ham. Transkjønna menn som har fullført kirurgisk behandling føler ofte at de blir sett som noe annet enn menn idet de avslører sin fortid, noe som oppleves traumatisk.

  Hos den stigmatiserede opstår der således en fornemmelse af, at man ikke kan vide, hvad de andre tilstedeværende ”i virkeligheden” mener om ham. Ved blandede kontakter har den stigmatiserede yderligere en tilbøjelighed til at føle, at han står ”midt på scenen”, han må tage sig i agt og nøje bedømme det indtryk, han gør, i et omfang han formoder at andre ikke behøver (Goffman 1975:28)

  For å se det fra de normales side vil en transkjønna mann bryte med en rekke normer og foretillinger. Først og fremst forestillingen om at biologisk kjønn alltid stemmer overens med kjønnsidentiteten. I tillegg finnes det forestillinger om hvordan en transkjønna mann bør være, som at han bør være mer maskulin enn en vanlig mann, kun opptatt av tradisjonelt mannlige syssler og selvsagt være heterofil. Denne stereotypien finner man ikke minst blant behandlere og utredere (psykologer og psykiatere).

  Goffman kommenterer at det generelt er stor fare for feil-kategoriseringer i blandede situasjoner, altså mellom normale og stigmatiserte, og at dette fører til ubehag for begge parter. De aller fleste mennesker vil føle ubehag ved å bli kategorisert i strid med egen identitet. Unntakene er når personen innehar et potensielt miskrediterende stigma, siden han da vil ønske å passere som normal. Men også i disse tilfellene viser Goffman at det kan oppstå ubehag, for eksempel når man befinner seg i sosiale situasjoner som krever intimitet.

  Etter behandling står man da ofte overfor et valg om hvorvidt man skal synliggjøre sitt potensielt miskrediterende stigma. Tradisjonelt har de fleste valgt å leve som ”normale” menn og skjule sitt stigma, siden dette oppfyller deres høyeste ønske. Likevel møter de på situasjoner der de tvinges til å avsløre det; for eksempel overfor potensielle seksualpartnere og kjærester, for leger og lignende. Siden man bare passerer med klærne på innen operasjon, og delvis etterpå, er man forhindret fra å delta i badstu, svømmehall og andre situasjoner hvor nakenhet ville avsløre stigmaet.

 

Avslutning

  ”De holdninger, vi normale indtager over for en person med et stigma samt de handlinger, vi foretager over for ham, er velkendte, eftersom det netop er disse reaktioner, som en velvillig social adfærd søger at afbøde og formilde. Vi tror naturligvis, at den person, der er belastet med et stigma, ikke er et helt rigtigt menneske. Med udgangspunkt i denne antagelse udøver vi forskjellige former for diskrimination, hvorved vi effektivt, omend ofte utilsigtet, begrænser den pågældendes udfoldelsesmuligheder. Vi opstiller en stigmateori, en ideologi for at forklare hans underlegenhed og overbevise os selv og andre om den fare, han udgør.” (Goffman 1975:18)

  De holdninger som møter transkjønna er ofte prega av at mennesket deles inn i to kategorier kjønn; mann og kvinne. Disse er statiske og gjensidig utelukkende. Utenfra vil en kjønnsbekreftende behandling oppfattes som et skifte av kjønn, og er det også delvis i fysisk forstand. De fleste transkjønna menn har derimot opplevelsen av alltid å ha vært menn, uavhengig av kroppslig kjønn. Fordi mennesket defineres som enten mann eller kvinne, vil transkjønna ende opp med å bli oppfatta som mindre menneskelige.

  Jeg opplever ofte at min identitet som mann virker truende på ”normale” menn og kvinner. De er avhengige av sitt fysiske kjønn for å holde fast sin kjønnsidentitet. Når jeg viser i praksis at kroppen ikke trenger å samsvare med kjønnsidentiteten, er det for mange det samme som å stille spørsmål ved deres egen identitet.

   

Litteraturliste

Goffman, Erving: Stigma – Om afvigerens sociale identitet, Gyldendal, Danmark 1975

Rubin, Henry: Self-Made Men – Identity and Embodiment among Transsexual Men,         Vanderbilt University Press, 2003

Cromwell, Jason: Transmen and FTMs – Identities, Bodies, Genders and Sexualities,        University of Illinois Press, Urbana and Chicago 1999

Bateson, Gregory: “Form Substance and Difference”. I Steps to an ecology of Mind, 1972

ICD10, diagnosemanual: http://kith.episerverhotell.net/sokeverktoy/icd10/html/KV_7.htm (24.10.2007)

Rasmussen, Marit Vaula: Å gjøre kjønn – Performativitet og meningsskaping blant transkjønn og andre kjønn i Norge, Universitetet i Bergen 2005 http://www.ub.uib.no/elpub/2005/h/708001/Hovedoppgave.pdf