Anmeldelse av Elin Brodin og Henning Hagerups De dødes språk - en spøkelsesroman, Gyldendal 2001

De dødes språk er en kjærlighetshistorie, der kjærligheten er bindeleddet mellom liv og død. I sentrum står tre unge, mannlige forfattere og en kvinneskikkelse med to mytiske aspekter. De tre fremadstormende unge forfattere veves inn i et spill hvor det vi oppfatter som virkeligheten, sklir ut i det overnaturlige og grensene mellom liv og død overskrides så det går kaldt nedover ryggen.

Vi møter Alexander, Henrik og Georg idet den suksessrike Henrik er i ferd med å forlate gamlelandet til fordel for London. De tre utgjør et sammensveiset trekløver av den mer bohemske sorten, fulle av eksentriske og humoristiske innfall. Første del av boka er derfor preget av store deler humor og presis ironi, men selv her ligger en mørkere tone og dirrer under linjene.

Henrik skriver lange brev til de to, om livet og kunsten, men etter noen måneder møter han kvinnen i sitt liv, noe som ifølge de to andre slett ikke er uvanlig. Susan Sommerville fremstår gjennom Henriks brev som en svært tiltrekkende femme fatale. Fra nå av er det henne handlingen sentreres rundt.

Susan blir med Henrik tilbake til Oslo, hvor de to andre venter spent på å få møte denne kompliserte personligheten de har hørt så mye om. Men møtet blir ikke som de har tenkt seg. Susan ser ut til slites mellom hore- og madonnarollen og fremstår etter hvert som både offer for sitt eget indre og en trussel mot seg selv og andre. Det er åpenbart noe alvorlig galt med Henriks kjæreste, og trekløveret knyttes ytterligere sammen i forsøket på å løse gåten Susan Sommerville.

Boka fremstilles som Alexanders beretning i ettertid om hva som hendte. Den etterlater derfor en usikkerhet i leseren om hva som egentlig har foregått, og hvor mye som er resultat av fortellerens tolkning i forsøket på å skape helhet ut av forvirrende enkelthendelser.

De litterære, filosofiske og musikalske referansene er svært mange, og fungerer stort sett godt i beskrivelsene av personer og settinger. Samtidig bryter det med normene for grøssersjangeren å referere til Heidegger, Sartre og Adorno, selv om det fungerer som miljøbeskrivelser. Selvsagt trenger sjangeren fornyelse, og det er ingen tvil om at det litterære miljøet i boka gir den et ekstra pluss fra oss litteraturinteresserte, men for den jevne grøsser-fan kan det virke fremmedgjørende. I begynnelsen av romanen kommer likevel referansene litt for tett, selv etter min smak. De trekker rett og slett oppmerksomheten bort fra fortellingen.

Min største innvending er likevel at humoren blir borte på veien gjennom boka og at avslutningen hales ut i det unødvendige. Med litt bedre gjennomarbeiding ville dette blitt en genial bok. Forfatterne har imidlertid lyktes i å skape en norsk grøsser-klassiker som forhåpentligvis vil føre til en ny giv innen sjangeren i Norge og heve nivået i forhold til mye av søppelet fra USA.

De dødes språk er et glimrende eksempel på et spennende litterært samarbeid. Brodin har tidligere utgitt en vampyrroman under pseudonym, og mye av stilen, stemningene og konfliktene kan gjenfinnes her. Hagerups forfatterskap kjenner jeg mindre til, men det er tydelig at samarbeidet har vært fruktbart. Denne anmelder ser frem til flere bøker fra den litterære duoen.

skrevet for Utropia og Litteratur.no © 2001