Anmeldelse av Elin Brodin og Henning Hagerups Husets nummer - en spøkelsesroman, Gyldendal 2002

Husets nummer mangler mye av spenningen fra De dødes språk (2001). Dersom det litterære prosjektet hadde lykkes ville dette vært en svært spennende og utradisjonell spøkelsesroman.

Romanen handler om jeg-fortelleren Jonas, en forfyllet, arbeidsløs bartender. Det er gjennom hans øyne og med hans ord vi får fortalt hvordan han ender opp som et nervevrak. Ved romanens begynnelse er Jonas nettopp begynt hos psykolog, og det er gjennom hans enetale til psykologen at leseren får vite hva som skjer.

Husets nummer består av tre historier. Den eldste er historien om Jonas’ far som hengte seg på kjøkkenet da Jonas var 16 år. Farens sadisme har satt dype spor i hovedpersonen, men er i utgangspunktet et tilbakelagt stadium siden Jonas ved romanens begynnelse er middelaldrende.

Det som satte i gang Jonas’ forfall for alvor var historien om hans livs kjærlighet, Emine, og hennes datter Leyla. Emine og Jonas hadde vært sammen en god stund og fremtiden så lys ut. Han hadde klart å skjule hvor mye han drakk og planla en skikkelig rotbløyte da Emine i stedet bad ham være barnevakt. Etter at Leyla hadde sovnet begynte han å drikke og det endte med at han ble så full at han sovnet. Da han våkner neste morgen ligger Leyla på asfalten tre etasjer nedenfor med spinalvæske rennende ut av nesen. Hun dør på sykehuset.

Den tredje historien er nåtidsdramaet som utspiller seg når de to bakgrunnshistoriene får innvirkning på nåtiden og Jonas’ sykelige forhold til en spilleautomat. Man kan si at spøkelsene dukker opp fra fortiden i bokstavelig forstand for vår hovedperson.

Fortelleren er helt åpenbart ikke nødvendigvis til å stole på og dette kommer tydelig fram når han henvender seg til den skeptiske psykologen. Leseren befinner seg altså i en mottakerposisjon i selve teksten. I stedet for å behandle leseren som innforstått med de overnaturlige hendelsene, blir leseren plassert i tvilerens rolle. Spenningen i romanen knyttes dermed til om Jonas klarer å overbevise oss om at han ikke er sinnssyk eller lider av delirium, og dette er åpenbart tanken bak romanens struktur. Dette minner om måten forfatternes forrige bok lot normal virkelighet gli over i det fantastiske og overnaturlige.

Dessverre lykkes ikke dette spennende litterære prosjektet. Når spenningen stiger trekkes den passive psykologen i større grad inn i handlingen, men leseren fortsetter å tvile der psykologen i større grad ser ut til å godta Jonas’ framstilling. Språket virker vel akademisk og omstendelig til å skulle tilhøre arbeideren Jonas, selv om dette er for søkt legitimert ved at det nevnes at han tidligere har lest mye.

Teksten etterstreber en sammensmelting av det normale og det paranormale etter hvert som spenningen stiger, men etter min mening er det normale mest fremtredende. Dette øker leserens mistro til fortelleren. Mye av dette skyldes det tørre språket.

Alt i alt er Husets nummer en tørr roman med en mindre troverdig forteller og hovedperson. Selv om forfatterparet Brodin og Hagerup ikke lykkes like godt som sist, er det et spennende prosjekt de holder på med og jeg ser fram til neste forsøk.

skrevet for Utropia © 2003