Anmeldelse av Gene Dalbys Angst kler meg ikke, diktsamling, Aschehoug 2002

Gene Dalbys ferske diktsamling har et dikt på forsiden, et dikt som slutter slik: ”Derfor pennen / En sprøyte / Med serum”. Det blekket Dalby skriver med virker som et sannhetsserum.

Som Dalbys tidligere diktsamlinger er Angst kler meg ikke preget av en råhet, en uvilje mot å pakke meningene og ordene inn i lag på lag av forklaringer og utenomsnakk. I motsetning til mange andre norske forfattere er Dalby kort og konsis, rå og morsom.

Samlingens andre del består av det forfatteren kaller ”haikubismer”, det vil si bittesmå tekster med et preg av visdomsord. Enkelte er morsomme, men dette er samlingens svakeste del (og heldigvis den korteste…). Det skal mye til å skrive en god tekst på under tre linjer. Det har åpenbart svært lett for å bli banalt og intetsigende.

Gene Dalby debuterte 22 år gammel i 1979 og har siden gjort sitt for å skrive ”sex, drugs and rock’n roll” inn i norsk litteratur, muligens ikke med vilje. Hans trettende diktsamling er ikke noe unntak. Periodemessig forbindes han med punk-poesien og 80-tallet, men vi trenger vel fortsatt forfattere som ikke er feige.

Dalbys evne til å snu språket på hodet er herlig, slik vi ser det i denne teksten: ”I morgen er sommeren over / Alle blomster bleke // Kvinnenes skritt er annerledes / Ikke fullt så ivrige / Nesten nølende / Før de gir seg hen”.

Generelt sett kombinerer diktene fremmedfølelse og ironi, humor og gåter. Jeg vil tro at enhver som leser Dalbys tekster vil finne et eller annet tiltalende ved dem. Unntak finnes det nok; borgerlige fruer over 50, unge høyre-gutter, kristenfanatikere, bygderomantikere og sikkert en del litteraturvitere. For Gene Dalby skriver om alt som er viktig og han gjør det bra.

© 2002skrevet for Utropia