Anmeldelse av Nordnorsk temperament, redigert av Iren Reppen, antologi, Kagge 2001

Iren Reppen har vært ansvarlig for å plukke ut dikt til antologien Nordnorsk Temperament. Når resultatet nå foreligger er det åpenbart at Iren Reppen aldri burde fått denne oppgaven. Antologien er spekket med klisjeer og dårlig litteratur; Nordnorsk Temperament er blitt en fornærmelse mot alle nordlendinger.

La oss begynne med innpakningen. Det første som møter oss er et bilde av Reppen som fyller halve forsiden. Hun holder en torsk som ikke har sett sjø på svært lenge. Redaktøren selv framstår med vilt blikk, forblåst hår, anstrengt smil og ermeløs topp. I bakgrunnen forsvinner havet inn i horisonten. Bildet er nok ment å være humoristisk, da det spiller på de fleste myter om nordlendinger som en vill stamme oppe i nord som kun bedriver fiske og hor. Men siden de fleste diktene i antologien langt på vei bekrefter disse mytene, blir jeg bare sittende igjen med en flau smak av råtten torsk i munnen. Dersom boka hadde vært et oppgjør med mytene, ville forsida framstått mer som camp enn som kitsch, men slik er det dessverre ikke.

Innenfor permene møter vi Reppens intensjon bak utvelgelsen før vi møter selve diktene. I denne innledningen finner vi utsagn som "Jeg er ikke spesielt nostalgisk romantisk, men ser framover. Jeg er opptatt av kjærligheten til mennesker, natur og miljø". Boka har seks deler: Nord-Norge i dag, Barndom, Tilknytninga, Natur, Kjærlighet og Episoder. For hvert kapittel har Iren Reppen skrevet innledninger spekket med banaliteter, dårlig språk og rent nonsens. "Vi er urmennesker" leser vi for eksempel i innledningen til "Nord-Norge i dag, et kapittel som bl.a. inneholder et dikt fra 1929. "Derfor må det være noe spesielt ved dem som velger byen bort" finner vi i innledningen til Tilknytninga. Det å bo i Nord-Norge er altså synonymt med å bo utenfor byen, og den eneste byen i Norge er Oslo. Det ser ut til at redaktøren her glemmer sin egen oppvekst i byen Harstad og at Tromsø i det hele tatt finnes. Videre finner vi følgende fornærmelse i innledningen til Natur: "Mange hevder at det er slik nordlendingen er - som naturkreftene. Vi liker å smykke oss med det." Her uttaler Reppen seg åpenbart som representant for nordlendingen, en person jeg i løpet av over fem år i Nord-Norge bare har sett på TV sørfra.

Det er synd på de forfattere som har fått sine dikt trukket ned i den fiskesuppa Nordnorsk Temperament er blitt. Jeg vil derfor ikke trekke frem enkeltdikt eller -forfattere. De fleste diktene er plukket frem fra diktsamlinger, men noen er tidligere ikke publisert og er sendt inn av forfatterne selv. Her går det et tydelig skille. Merkelig nok er de innsendte diktene jevnt over bedre enn dem som Reppen selv har plukket fra diktsamlinger av til dels kjente og respekterte forfattere. For personer med litt kjennskap til den nordnorske diktskatten, blir det raskt tydelig at redaktøren her har plukket ut dikt som stemmer med hennes romantiske og sneversynte bilde av nordlendingen. Disse diktene er gjerne skrevet av forfattere med langt bedre litterære prestasjoner på samvittigheten, men Reppen ser ut til å ha skrapt bunnen i enhver diktsamling.

De fire første kapitlene inneholder for det meste romantiserende dikt om den storslåtte nordnorske naturen og den ville, værbitte nordnorske folkesjela. De to siste delene beveger seg litt lenger bort fra mytene og det eksplisitt nordnorske, og det er her vi finner de beste diktene. Det er dessuten merkelig at den samiske kulturen ikke nevnes med ett eneste ord, til tross for at noen få profilerte samiske forfattere er representert med et dikt eller to.

Iren Reppen presenterer oss for et bilde av nordlendinger som en homogen masse, ville og usiviliserte og stolte av det. Med fare for å kaste stein i glasshus, vil jeg påstå at Reppen skriver med "nordlending i Oslo"-briller. Sørfra ser alle nordlendinger like ut, og man glemmer at folk i våre tre nordligste fylker er minst like sammensatte og ulike som nordmenn flest. Her finnes kaffebarer, motoriserte kjøretøy, asfalt, sjampo, kaféer, kinosaler og alt det andre som i dag kjennetegner vestlig urbanitet. Selvsagt finnes Irens værbitte øyboere fortsatt, men Nord-Norge er så mye mer! Nord-Norge er vidde og by, fiske og jordbruk, øyer, utkant, smeltedigel, kulturmiks; rett og slett mangfold.

Nå virker det kanskje som om jeg gir Reppen all skyld for at Nordnorsk temperament er blitt slik den er blitt, men det ville ikke være rettferdig. I forleggerens forord skriver Erling Kagge blant annet at "nordlendinger er ikke som andre nordmenn" og at han selv "selvfølgelig ikke [var] kvalifisert til å redigere denne boken". Med et slikt utgangspunkt ble prosjektet sårbart for generalisering og romantisering. Jeg vil påstå at en forlegger, uansett geografisk tilhørighet og fortid som polfarer, er bedre kvalifisert til å redigere en diktantologi enn en skuespiller med hang til det dramatiske og enkle. Så kan man selvsagt innvende at Kagge er et forlag som bare tenker på å tjene penger, og spørre seg hvor mange nyanser og hvor mye dybde man kan forvente med et slikt utgangspunkt.

Jeg håper inderlig at Nordnorsk temperament, for litteraturen og Nord-Norges skyld, vil være glemt om to måneder. Kanskje vil noen en dag sette sammen en antologi som virkelig gjenspeiler mangfoldet og den litterære rikdommen som finnes i Nord-Norge

© 2002
skrevet for Utropia, men ble for lang. Finnes også hos Forfatterne.net