Med Kvinnen i den lille gondolen utvikler Baugstø sin særegne stil videre. Typisk er de hverdagslige hendelsene, det nøkterne språket og karakterer som viser styrke og egenart på tross av situasjonene de befinner seg i.

Aller best er Baugstø på noveller, slik hun viste i Tilnærmelser (1990). I mellomtiden har hun skrevet romaner, og jeg så derfor spesielt frem til denne utgivelsen. La meg si det med en gang: Jeg ble ikke skuffet.

I Kvinnen i den lille gondolen finner vi igjen elementer fra tidligere bøker. ”Husmorferie” minner om ”Ellen” fra Tilnærmelser i sin tematisering av forhold hvor den ene parten tilsynelatende blir utnyttet, men hvor det skapes en tvil i leseren om hvem som utnytter hvem. ”Fatal Orange”s tematisering av forholdet mellom mor og datter gjør at man tenker på romanen Speilbilder. Baugstø evner å snu førsteinntrykk, normer og situasjoner på hodet, slik at klisjéene alltid er langt unna. Forholdet mellom mann og kvinne er sentralt i alle de ni novellene, noe som gjør samlingen mer kompakt uten at den blir ensformig.

De svakeste novellene i årets samling er tittelnovellen og ”Hopp”. Her glir de nøkterne beskrivelsene og de lavmælte fortellerstemmene over i det uinteressante, og karakterene har noe mindre særpreg enn hva som er vanlig i Baugstøs tekster.

Ellers ligger det mye mening mellom linjene, noe som gjør at hennes tekster kan leses om og om igjen. Novellenes evne til å bryte med førsteinntrykk og normer er noe av det som gjør dem spennende og levende. Konfliktene mellom forventninger og tekst, det usagte og det uttrykte skaper en underfundig humor. Sammenlignet med mer anerkjente novellister er Line Baugstø en ung og rebellsk stemme i de eldre mennenes grå verden av gravalvor. Jeg håper det ikke går tolv år før vi igjen får levert noveller fra denne forfatteren.

© 2002, skrevet for Utropia