Anmeldelse av Speilbilder av Line Baugstø, Oktober Forlag, 1997

Speilbilder setter fokus på kvinnerollen i familien gjennom historien om Karin. Spesielt vises dette ved hjelp av forholdet mellom Karin og moren Anna.

Malerinnen Karin kommer til øya der hun ferierte som barn, for å bo i bestemorens hus gjennom vinteren. Etter bestemorens død, er huset blitt sommerhus for slekta. Øya er et lite samfunn der alle kjenner alle og det ikke skal mye til for å skille seg ut.

Maten er Karins tilsynelatende største problem. Hun har spist seg ut av de fleste sosiale relasjoner og er blitt usynlig. "For hvert kilo jeg la på meg, forsvant en bit av meg. For hver gang jeg snakket litt for høyt, lo for mye og danset for heftig, ble jeg mindre og mindre synlig, mer og mer utydelig i de andres blikk." Men som for de fleste som lider av spiseforstyrrelser er ikke den enorme overvekten det grunnleggende problemet for Karin.

Utover i boka får vi innblikk i en barndom der moren var den som laget fet, fantastisk god mat, men nesten ikke spiste selv. Karin klarte aldri å leve opp til idealet som ble holdt foran henne. Etter hvert vokste forestillingen om at hun spiste de andres mat, spesielt søsteren Malins. Moren har tilsynelatende ingen andre gleder i livet enn å lage himmelsk mat, som det ikke er meningen at døtrene skal spise særlig mye av. Denne mangelen på egne gleder hindrer henne i å være en kjærlig mor, og vi får inntrykk av at Karin vokser opp uten nærhet og kjærlighet.

Det viktigste i boka er Karins forhold til sin uformelige kropp med familiehistorien som bakgrunn. Hun har en forestilling om at fettet ligger som et beskyttende lag rundt det som er henne. Den forløsende hendelsen er nok da nabomannen tar på brystene hennes, en aldeles frastøtende, men likevel tvetydig episode. Dette fører frem til vendepunktet, der Karin kutter opp sin egen mage med kniv, ser fettlaget og blodet, og for første gang får medfølelse med seg selv.

Line Baugstø har skrevet en svært god roman. Samtidig som man får medfølelse med Karin, føler man også avsky over hennes avmakt og syn på seg selv. Dette er en bok som kan få deg til å tenke i dagevis.

© 1997
skrevet for Utropia