Tore Renbergs nye roman handler om noen få uker våren 1990. Det er ei bok til å kjenne seg igjen i, bli opprørt av og som lykkes i å oppheve tidslommer.

Mannen som elsket Yngve innledes med et forsøk på å sette leseren tilbake i tid, til våren 1990, da romanens hovedperson og forteller er 17år: "Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists." Dette forsøket lykkes, selv om jeg ikke var mer enn 12 år våren 1990. Sannsynligvis har det samme effekt for de fleste som svakt kan huske Gorbatsjov.

Tore Renberg debuterte i 1995, men er nok mest kjent for Matriarkat fra 1996. Jeg må innrømme at jeg aldri kom så langt på lista over bøker jeg burde ha lest. Mannen som elsket Yngve er med andre ord mitt første møte med forfatteren Tore Renberg. Og det kan absolutt anbefales.

Årets roman er full av musikalske og politiske referanser og dette bidrar til at innledningas tidsfølelse beholdes hovedsakelig fram til slutten (selv om denne leseren knapt kan huske Duran Duran). Det handler om Jarle Klepp, 17 år, sosialist og plutselig forelska i Yngve. Møtet med Yngve snur hele Jarles verden på hodet: Før var bandet hans, Mathias Rust Band, kjæresten Katrine, mora og vennen Helge det viktigste i hele verden. Etter at han har sett Yngve for første gang er det ingenting som er viktigere. Selv når mora mister jobben og bandet øver til sin første konsert prioriterer han å spille tennis (!) med Yngve.

Yngve er en besettelse som ikke slipper taket i hovedpersonen, og hendelsene våren 1990 virker fortsatt nære over ti år senere. Lenge holdes leseren i spenning og det finnes flere frampek som man ikke forstår før den overraskende slutten nærmer seg.

Dette er ingen fortelling om en homofils vei ut av skapet. Derimot forteller Mannen som elsket Yngve om det å overraske seg selv, det å være 17 år og å være glad i mora si, men aller mest om ei tid som definitivt er forbi.

Renberg lykkes så godt i å trekke leseren inn i historien at man på et visst punkt nærmest kaster boka fra seg i protest mot det forfatteren utsetter sin hovedperson for. Dette er på alle måter en realistisk roman. "Hvor dårlig kan ting gå? Det kan gå ufattelig dårlig." Den 30 år gamle fortelleren er også irriterende realistisk skildret. Spesielt provoserende er hans oppfatning av sosialismen han stod for da han var 17 som et skalkeskjul for misunnelse. Sammen med distanseringen fra homofili, mener jeg at dette opphever noen av kvalitene ved historien.

Mannen som elsket Yngve er en absolutt lesverdig roman selv om den virker litt slapt komponert. I en roman på 381 sider burde det ikke forundre noen at her finnes deler som med fordel kunne vært strammet inn. Språket flyter godt, men er ikke brilliant.

© 2003 skrevet for Utropia